Ei åpen verandadør.

I går kveld var det et veldig slit for å få sove for vårt soverom ligger slik til at det får et utall av soltimer. At det er lavt under taket og tykke vegger er også et pluss. Inni veggene er det betong og så har vi isolert fra utsiden. Det gjør at betongen magasinerer varme så det nærmer seg badstu når det blir langvarig varme. Men skal vi klage over varmen, nei nå er det sommer.

Jeg bruker to 2-3 dager i uken uten sovehjelp (vallergan) på Gullhjertet og i går kveld hadde jeg tenkt hoppe over en natt, men hun fikk 1,5 ml allikevel. Det ble for lite så bena hennes begynte å bevege seg et sted mellom 2-3. Det ble heller dårlig med soving fram mot kl. 5 da vi sto opp. Det har vært en slik dag igjen nå og da mener jeg en dag da hun ikke klarer å plassere meg i vårt felles liv. Jeg aner ikke hvor mange turer hun har gjort ned i kjelleren og ut for å se etter meg. Hun blir ikke fortvilet eller noe slik, men finner ingen ro, hun leter. Vi har drevet med å stable opp ved i dag, men vanskelig også å få henne til å hjelpe til der. Meste av tiden har hun brukt på en stol i skyggen. Hun kan gjøre noen småting inne, men egentlig veldig lite nå om dagen. Setter jeg henne i gang med noe så må jeg være der ellers får hun ikke gjort seg ferdig.

Det er mye rart som skjer nå om dagen. Vi får avisen tidlig på morgenen og det er nokså normalt at hun henter avisen flere ganger og klager jo da selvfølgelig på at den ikke har dukket opp. Den er jo hentet. De røde bilene til posten dukker som regel opp litt senere på dagen. Den kom mens vi satt ute på bakken og drakk kaffe, men stanset ikke hos oss. Selv om den ikke stanset så gikk hun ned for å se om det var brev i postkassa. Du og jeg ville jo ha forstått at siden postbilen ikke stanset kunne det ikke være noe der. Hun ser, men registrerer ikke hva hun ser.

Nå utover ettermiddagen er hun enda mer på leting etter meg og hvem jeg nå er aner jeg ikke. Når hun får holdt på slik en stund ender det opp med mengder av turer på toalettet og da vondt i magen. Det er en evig rundgang og det skjer om og om igjen. Hver eneste dag er slik, er hun rolig på morgenen så er hun urolig utover kvelden.  Selvfølgelig da også motsatt. Nå har jeg sittet her en times tid og skrevet, det er neppe 5 minutter mellom gangene låsen på toalettet sier klikk. For en såkalt normal er dette stressnivå godt over gul sone. Det er omtrent ikke til å leve med. Det har vært bra i dag for det begynte ikke før etter vi hadde spist middag. Da kan du vel lett forstå hvordan det er når man har en hel lang dag på denne måten. Kanskje må det oppleves.

Nå er jeg glad for at jeg har innsett at jeg neppe kan orke dette over så veldig lang tid til uten at jeg har en eller annen mulighet for å slippe litt. Nå har jeg med god hjelp fra våre støttespillere funnet en passende form for avlastning. Den tror jeg kanskje også vil gi positive dager for Gullhjerte mitt slik at vi kan få lov å ha enda litt tid sammen. Det å kunne ha henne rundt meg så lenge som mulig betyr uendelig mye. Nå har forutsetningene forandret seg og jeg ser vel litt klarere at vi må også forandre oss med dem. Noe må man jo prøve da det er slik at en åpen dør ut til verandaen skaper problemer. Den sto nemlig ikke oppe i går.