Gjentagelsens edle kunst gir få ord.

Varmen holder seg og det er ikke meg imot for det er et enkelt liv å hoppe i kortbuksa på morgenen å sette seg ute i sola. Gullhjerte mitt er mer hardfør så hun mangler kun topplue på vinterutstyret. Med litt overtalelsesevne gikk det å få på ei t-skjorte før vi dro ned på dagsenteret. Knebukser var ikke mulig å få på. Det var egentlig en rolig morgen i dag uten så mye støy av den vanlige sorten. Litt små snufsing var det da jeg hentet henne, men det er jo nokså vanlig. Det er mer en “ savnet deg “ greie for hun ga seg med en gang da jeg overså det.

Har fått litt reaksjoner på bakrommet for innlegget i går og det setter jeg veldig pris på. Jeg vet jo ikke om det finnes noen “ fra dag til dag beskrivelse “ på en pårørendes hverdag. Jeg har ihvertfall ikke funnet noen. Vet vel heller ikke om det er et behov for det. Jeg startet jo opp med bloggen for å vise at Eli fremdeles er her den dagen hun forsvinner inn i sin verden. Jeg tenker at våre barnebarn en dag kanskje vil vite hva som skjedde med mormor og hvorfor. Det at mennesker får denne forferdelige sykdommen og forsvinner liksom bak en stengt dør det har jeg veldig vondt for å godta.

Jeg har lest mye René Descartes, matematiker og filosof og han sier noe veldig vesentlig “ Cogito ergo sum “( jeg tenker,derfor er jeg ) Det er vel noe for oss opplyste mennesker å tenke på spesiell da dette ble skrevet tidlig på 1600. Skal vi omsette det til vår tid så tenker disse våre kjære som sitter bak en låst dør, de har ikke sluttet å eksistere selv om de har forlatt din og min verden.

Gullhjertet mitt skal fortsette å være levende til den dagen hun som alle oss andre forlater sitt jordiske liv. Det at hun er i ferd med å forlate den bobla som er vårt felles liv betyr jo ingenting i den store sammenhengen for hun er her fortsatt. Jeg for min del finner mye trøst i slike ting jeg leste mye av en gang i tiden. Det er sitater som konstant svever rundt som sommerfugler det gjelder bare å fange dem.

Det har gått merkelig bra i dag, bedre enn det bruker når hun har vært borte noen timer. Vi sovnet til og med i skyggen begge to etter en liten lett middag. Det ble som vanlig 2 middager på onsdag for hun husker jo ikke at hun har spist før i dag. Det er utrolig å være vitne til hvor kort et korttidsminnet kan være. Nå sitter vi her i skyggen og jeg har ikke telling på alle gangene hun har spurt hva slags fugl vi har fått i fuglekassene våre. At det er linerle som har bosatt seg der er ikke mulig å huske. Det er egentlig ikke så mye vi prater dersom vi skulle si en ting en gang, det er mange, mange gjentagelser.

Gjentagelsens edle kunst gir få ord.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist