Få vel i ærlighetens navn si at nå er bloggen lavt prioritet for det er rett og slett veldig ubehagelig og sitte foran skjermen. Øynene renner etter kort tid og gjentatte hoste og nyse kuler gjør det som står på skjermen uleselig. Enn så lenge har ikke noe av dette smittet over på Eli og man får leve i håpet. Skulle dette også ramme henne så blir det helt umulig å eksistere. Det skal ingenting til før hun blir veldig urolig. Vi har fått litt forandringer i negativ retning eller for å si det slik, enda flere.
Det nye nå er at når vi skal på butikken så begynner alltid mageproblemene på veien dit, sikkert som banken begynner hun å bli veldig urolig og vi må småhandle og komme oss ut i en fart. Så har vi dagsenteret som hun alt i går begynte å gråte over da hun så at det sto i boka hennes. Dit vil hun ikke så vi får ta en pause å se om det bedrer seg. En av de dagene ønsker jeg å få ha sjøl for det er mye rundt fars sykdom og så må jeg jo også holde et våkent øye med mor. Hun har så utrolig fine naboer så det er ingenting for meg å gjøre der, men allikevel. Vi må jo planlegge litt for fremtiden for det går jo bare en vei dette med far. Vet ikke hvordan det er med mor og min søster, men jeg har forsonet meg med at han ikke har allverdens tid igjen så for meg gjelder det at han skal føle seg trygg på at det han har ønsket seg er slik det skal bli. Rart er det å tenke på at det var lenge før jul alt i november han ga meg et oppdrag. Kanskje ante han hvordan det var fatt i hans indre.
Det er tunge dager på innsiden, men det er godt skjult håper jeg for det vil skape en veldig uro Eli om hun merker noe. Senest i går sa hun “ nå ser Arne mye friskere ut “
Mye rare tanker som kommer frem for i dag ved frokosten sier hun etter ei hostekule “ du må tenke på deg selv å få deg en doktortime “
Jeg må jo smile litt gjennom snørr og tårer da for hvordan i all verden skal jeg kunne få til det uten at det rammer henne.
Det går sakte utforbakke her og jeg har funnet ut at jeg må følge mye bedre med på hva som angår hygienen for hun glemmer en del ting som har med det å gjøre. Det er utrolig at ting du har blitt opplært til siden barnsben av plutselig blir borte.
Noen ganger lurer jeg på om det er verre eller bedre enn det jeg observerer her. Det er jo en svært så tilrettelagt hverdag vi har og ville hun kunne fungere dersom jeg ikke gjør det ?
Er jeg ektemann eller er jeg pleier nå ?