Ektemann og menneske.

Da var det morran her på denne gudsforlatte plassen vi kaller hjem og i natt sovnet jeg i en stol. Da jeg våknet så hadde urokråka mi tatt med seg Vamp og lagt seg og det var en stor overraskelse. Riktignok har samlivet blitt veldig amputert, men vi har da stort sett sovet i samme seng om jeg ser bort fra perioden i 2016 da hun ikke tillot det fordi jeg ikke var mannen hennes. Jeg prøver å ikke tenke på det med at all ømhet er borte vekk, men hvordan skal man greie det helt. Tenk den som hadde hatt oppskriften på det du, da hadde livet vært enkelt. Å skulle glemme alt som var så bra er ikke så lett så det gjør noe så da er det ikke så rart heller at stolen ble ei god seng. Jeg vil jo gjerne legge armen rundt henne når vi går til ro og det er det ikke så ofte hun tillater, den blir løftet høflig av fordi det klemmer slik. Jeg har nok blitt noe som hun ser som en praktisk anordning for seg selv. Ett glass, en tallerken, en kniv og en gaffel er jo godt nok tegn. Det var jo slik jeg håpet at det ikke skulle bli noen gang.

I går leste jeg en bok Tom stol – tom seng av Odvar Omland som også mistet sin kone til Alzheimer. Det var en fryktelig tung opplevelse, men ga vel også noen svar på tanker jeg har.

Jeg skal lese den igjen når det har sunket inn litt.

Det er ingen gode dager lengre, men det er da noen gode øyeblikk og så får man leve på de. Hun har det fint og merker ikke noe til dette forferdelige som skjer, kun magen er et problem for henne.

Det betyr tross alt at jeg gjør veien lettere for henne, slik kan jeg gi fra meg litt kjærlighet.

 

Ganske ofte så dukker de vanskelige tankene opp og jeg har søkt svar uten å finne noe. Jeg er ektemann og menneske, jeg rives og slites i fra alle kanter i et følelsesliv i totalt kaos.

En gang så lovet også jeg på tro og ære å elske Gullhjertet mitt til døden skiller oss. Nå er det en kirkelig handling som ikke tar så mye hensyn til de situasjonene som livet byr på i forskjellige faser. Kanskje er det lurt å se på når er vi per definisjon døde.

Medisinsk er er det vel to svar på det. Da hjertet slutter og slå. Når det ikke kommer oksygen til hjernen. Videnskapen sier vel at det tar under 10 minutter før alle hjerneceller dør etter oksygenmangel.

Uheldigvis så driver jeg og går livets harde skole som omsorgsarbeider. Noen bestått eksamen kommer jeg ikke til å få ettersom eksamensoppgaven min ikke kommer til å oveleve. Da lurer jeg veldig på om jeg består oppgaven som menneske ved å vie all min tid til den person jeg elsker på tross av at alt som minner om et liv i kjærlighet er borte.

Skal jeg som eneste praktiserende part i et kjærlighetsforhold som en gang kunne kalles det være tro mot mitt løfte. Det betyr i så fall at løftet binder meg til et menneske som da kan ha vært mentalt borte i mange år. Det vel en fin tanke dette med total trofasthet, men tenk deg at du er 40 med en ektefelle som fikk alzheimer før fyllte 40, det finnes. Alt er på plass hus, barn, stasjonsvogn og hund. Bare en ting mangler du, en partner uten alzheimer. Du har et løfte som binder deg i tillegg til at du skal leve i årevis i noe som engang kunne kalles kjærlighet, men som nå er kun enveiskjøring. Samme hvor mye du elsker så vil du aldri få besvart din kjærlighet. Når følelsene en sjelden gang tar overhånd hos deg så vil det du møter være et blikk vendt ned i golvet og du kunne fint plassere en sofa mellom dere. Så er det lett å si at langt der inne banker et hjerte for deg. De hjerteslagene kommer du aldri til å høre, ei heller føle, den er borte kjærligheten. Alzheimer stjal alt som var godt, men livet fortsetter utenfor helvetets port.

Praktiserende kjærlighet kjenner ingen alder, den tar bare lengre tid etter som årene renner på.

Maleriet Skrik viser deg frustrasjon, smerte og kanskje savn.

Min smerte, frustrasjon og mitt savn vil du aldri se, det bærer jeg inni meg.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist