Så har vi kommet oss hjem og dagen skal summeres. Mye kan jo sies og det er jo egentlig ikke så godt å si om turen til Toten var positiv eller negativ. Sikkert er det i hvert fall at hun er ikke i nærheten av slik hun var 16/6 da vi var der sist. At Mjøsa ikke er Glomma som vi jo kjørte ved siden av til Skarnes er vel ikke så farlig, heller ikke at tidsbegrepet er borte, men at hun ikke kan forstå at jeg har vært oppe hos Isabelle og Trond før når hun forstår at jeg er pappa til Isabelle da sier vel det alt om hvor mye sykdommen har utviklet seg på 3 mndr. Hun klarer jo ikke å koble sammen at to ting nødvendigvis må bli en tredje. Hun ga vel kanskje Isabelle et lite sjokk da hun spurt “ hva er det han heter “ og pekte på meg. Ute i bilen lurte hun på hvorfor Isabelle kalte meg pappa. Det at vi er gift kobler hun, men ikke det med datter. Jeg lot det henge i luften for det med å forklare noe prøver jeg unngå.
Hun er nok ikke så sikker på hva det å være gift innebærer for elsker har ble til glad i og nå er jeg snill.
Jeg orker ikke bruke så mye hjernekapasitet på det egentlig for det viktigste er jo at hun har det bra så får jeg heller være det som passer best i øyeblikket.
Det som var viktig nå var at hun skulle få besøke graven til vårt barnebarn Mats for det er ikke sikkert hun vet hvem han var neste vår. Jeg ønsker at minne om han som aldri har levd skal være levende hos Gullhjertet mitt. Hun skal ha et minne igjen om Mats som hun hadde i sine armer. Hun kan godt glemme meg, men gutten vår som ikke fikk leve vil jeg skal være levende hos henne. Mats ble viktig for mormor fordi han har gitt identitet til meg med sin hånd og fot på min arm. Vesle Mats holder meg også levende i mormors hjerne for kun jeg kan ha den tattoo’n og det vet Eli.
Slik ble han som var borte før vi fikk ham i våre armer den viktigste i mitt liv for jeg lever gjennom ham.
