En dag ved kjøkkenbordet.

Fjær er noe av det fineste jeg vet å ta bilde av fordi det er vanskelig å få det i fokus, det blir en utfordring hver gang. Dette ble slik passe.

Dagen idag har vi brukt ved kjøkkenbordet, ikke helt da, for morgentur må Vamp jo ha. Ute i skogen eller på jordet langs elva er han rakett, men langs vegen ser han ut som ” nå er det snart slutt ” han er en luring Vamp for han vet at farten blir alltid tilpasset ham.

Vi har jo som sagt før idag gått noen runder med Yatzy så vi holder formen oppe til vi på nytt er på plass på Helsetunet med våre venner der. Fin øvingsform dette og sosialt for både latteren og praten henger løst. Som sagt så er det høy prioritet på de dagene hos oss.

Jeg hadde litt småttri å gjøre på pc’n min så idag fikk Eli stå for middagen, det gjorde hun heilt uten problem sjøl om jeg fikk skrelle poteter. Vi jobber perfekt sammen , men det har vi bestandig gjordt. Under middagen tok vi en goprat om hva vi gjorde igår, hun trengte stikkord for å huske hva vi spiste på Sandgrunn. Alt var riktig, men det tar litt tid å ta det fram. Tid har vi nok av så den kan vi sløse med. Hun er så god Eli for plutselig kan hun stå opp gå fram til meg å gi meg et kyss.

Det var ikke så mye snø på vegen så vi våget oss en tur ned til mine foreldre som er passert 91 og 90. Det ble litt prat om folk vi kjenner som har måttet flytte på sykehjemmet. Hun spurte på veg heim Eli om hun måtte flytte dit. Det er vondt når hun spør om det fordi da får jeg den leie følelsen av at hun er usikker på hva jeg vil. Det er en vond følelse. Vi brukte litt tid på dette og hun vet nok at jeg skal gå langt i kjelleren før det er aktuellt. Vi har bedre alternativ. Kan hende vi trenger til å flytte nærmere sentrum til en enklere og mindre bolig, men det gjør vi sammen. Så lenge vi begge forstår at vi er et par så er vår veg den samme. Alzheimer har ikke forandret det målet.

Vi har brukt endel tid med nettbrett ikveld og prøvd på å legge ut litt bilder hun har tatt. Hun liker dette mer nå enn før og det er moro å se at hun kan ta seg inn på bloggen min. Hun lurte litt på hvem som leser den og det har jeg vel egentlig ikke tenkt så mye på,  men trodd det var mest lokale. Litt overrasket ble jeg når jeg lot analyseverktøyet set på de 100 siste innleggene. Fra Kongsvinger hadde jeg 21% av leserne, Haugesund 18%, Oslo 12 % , men fra min hjemkommune 2%. Resten var fordelt over heile landet. Å så je som trodde bloggen min var lokal.

Måtte jo spørre en god blogger jeg kjenner om det da så klart og han svart ” nokså vanlig å ende opp med noen få veldige trofaste lesere fra hjemmemiljø for det er ikke helt norsk å stikke frem hodet”.

Vi pratet litt om det Eli og jeg og det er litt rart at det du trodde ikke stemte, men at jeg har en solid gruppe mennesker som følger med det ser jeg jo. Dere som leser ogstøtter opp om bloggen min dere er viktige for meg for det har etterhvert blitt mitt sikkerhetsnett. Skal Eli få den livskvalitet hun fortjener så er det sikkerhetsnettet viktig for det er der jeg søker støtten når det går tungt.

Det ble en fin dag på tross av snøværet.

 

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist