Det er mørkt ute og stille i huset vårt. Det blir enda mørkere på utsiden nå det er mye lys på inne, men slik må vi ha det har jeg funnet ut for da er ikke Eli så redd. Det skulle vært sommer hele året ten så mye enklere da. Det blunket et lys på mobilen som ligger på den siden av senga som jeg bruker ligge. Jeg liker meg ikke der nå som hun er borte så jeg sover på hennes plass. Klokka er 03.16 det er ikke tid for å stå opp, men det blunket i telefonen for 10 minutter siden og jeg vet det var henne som har våknet der nede uten meg og er redd. En sms fra et menneske i nød » hvor er du jeg er redd » hver gang en slik mld kommer får jeg vondt langt inni sjelen, hun ligger der alene og er redd.
Jeg lurte meg ut kl. 22 å da sov hun som et barn, tryggt og godt. Tenk om hunn kunne sovet til det lysnet. Hun er mørkeredd.
Jeg vet hvor vondt hun har det jeg har sett øynene hennes, de er fulle av redsel og hun bruker å legge seg tett intil meg, så tett at det nesten blir vondt å puste. Nå var senga hennes der hun ligger på sykehjemmet tom, jeg var ikke der. Jeg kunne ikke hjelpe. Håper når hun kommer hjem fra Alderspsykiatri på Hamar at vi kan få en normal natt uten denne reddselen. Jeg føler det som om jeg har forlatt et menneske i ytterste nød. Hvorfor kunne hun ikke få sove en normal natt uten å våkne redd når hun sovnet inn så fint som i går kveld. Det blir for lite søvn på henne. Søvnen skal gi oss krefter til å på ny møte dagen, jeg føler sjøl at det går veldig tungt når det blir for lite søvn. Men jeg har på en eller annen uforklarig måte ikke mulighet til å kunne sove en hel natt når ikke hun gjør det selv om hun ikke er her. Jeg har ikke fått så mye mer søvn den tiden hun har vært borte.
Jeg synes hennes natt og hennes dag snitter over på meg selv om vi ikke er på samme sted, vi er for nær, det er jo også et bevis på våre sterke bånd. Hvordan det blir når hun blir lengre unna vet jeg ikke. Det er i morgen vi får både en tung dag fyllt av håp……………..jeg vet det høres rart ut, men vi har ikke kommet igang med noen medisinering mot Alzheimer og det et det vi hele tiden har sett fram imot. Om det virker eller hvor godt det virker vet vi ikke, men det er et vendepunkt for da starter kampen som vi ikke kan vinne. Det høres vel også rart ut……….
Vi vet begge to at dette er vår beste sjanse for å få det livet vi ønsker i vår situasjon, vi ønsker ingen underverker vi ønsker bare å kunne leve et liv sammen. Hvor langt det livet blir betyr lite, det er livskvalitet på våre premisser vi ønsker og vi har ingen store krav eller drømmer. Et liv sammen hver dag vil vi ha og så skal vi nok selv greie å fylle det med de ting vi setter pris på.
Eli og jeg under samme tak og hånd i hånd ute i den naturen vi begge elsker.