En morgen som alle andre.

Det å skulle fungere fra klokka 03.20 blir et kunststykke av rang så jeg begravde hodet under puta for å prøve lure meg til litt mer tid i drømmeland. Med ørepropper langt inn i øra burde det jo egentlig være et lite håp, men se det er noe du bare tror. Når hun på venstre siden av senga rister i meg hvert 5 min når hun skal ut på turen med trappetrim så er det rett og slett ikke mulig å sovne igjen. Istedenfor ble jeg liggende å se på klokka i taket for å få et overblikk på hvor lenge hun faktisk oppholdt seg under samme dyne som meg. Rekorden var så vidt litt over 2 min. Da er det relativt enkelt å komme til den besluttningen at det er bare å stå opp. Så tanken ble til handling kl. 04.30. Morgenstell og frokost ferdig før 6. Så da sitter jeg her og ser ut gjennom kjøkkenvinduet på Gud’s skaperverk som er der ute i bekkmørket et sted. Nå har jeg tenkt å legge meg litt med hodet på sengekanten hos Vamp og håpe på at vi får oss ei lita kosestund for nå er det kanskje mulighet for det i og med at veien er kort til badet og porselenstrona. Har vel egentlig gitt opp jakten på noe som virker mot denne løpinga frem og tilbake og det er bare å innse at ett år til slik kommer jeg aldri til å klare. Det har holdt på i godt og vel 7 måneder og det er vel ingen grunn til å tro at det blir så mye bedre fremover.

Jeg fikk et dikt i gave skrevet av Kolbein Falkeid.

Hvor hadde vi det fra?

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Da har mye av den dagen gått også og jeg har fått min gamle far til og fra doktoren, vært innom butikken og handlet litt. Til og med å få montert festet på det nye skjæret under 4 hjulingen rakk jeg. Det var godt å være ute i varmegrader og se snøen renne bort som vann. Det blir lavere strømpriser av slikt, eller kanskje ikke for vi må jo gi bort litt til andre land også da. Blir det så litt lite hos oss så kjøper vi tilbake dyr kullkraft for den forurensningen går jo ikke på vår klimakvote. Fin ordning for de uten fossefall i rør og uten vindmøller. Jeg forstår vel ikke dette helt jeg da.

Endelig fikk vi oss en liten spasertur selv om den ikke var så veldig lang så var den slitsom nok for snøen var full av vann og vi gikk tvers igjennom. Hun våknet da Gullhjertet mitt etterhvert også for pulsen ble høy i den dype snøen. Egentlig ville hun ikke ut i det hele tatt, men det gjelder la være å gi muligheten for valg.

Det er noe som ikke stemmer for hun skulle ikke være så forvirret nå.

Det er liksom ikke slik det skal være, men det har kanskje mye med at hun jo også får mye avbrudd i søvnen. I dag har hun i hvertfall vært veldig trøtt. Får prøve ta noen telefoner, men jeg tror nok jeg har en anelse om hvorfor hun på et vis er så sløv. Hun kommer stadig med dette HAN og det er noe jeg er veldig redd for. Har ikke glemt helt hvordan det utviklet seg da i 2016. Det begynte med HAN og aldri et navn.

Dit skal vi ikke igjen for da tror jeg løpet er kjørt.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist