Atle Lundhaug

Når starten er dårlig blir resten det samme.

Litt usikker på om jeg skal takk Eidsiva for at vi fikk igjen strømmen eller for en 4 timers opplevelse av totalt kaos. Så ille var det at jeg måtte legge meg ned på golvet for ikke å fullstendig kollaps. Jeg sovnet direkt, men trodde egentlig at jeg fikk hjertestans. For å si det rett ut så ga jeg fullstendig blanke i om det var slutten.

Strømmen forsvant jo ikke helt uventet så vi hadde forberedt oss med lommelykter og talgelys stående klar. Et badekar fylt opp til randen i kjelleren skulle sørget for extra vann da vanntanken på 200 liter var tom. Slik er det å bo utenfor sentrum, ingen strøm, ikke noe vann når tanken er tom. Med ei som flyr på toalettet mer enn gang i timen så forsvinner det mye vann.

Strømmen gikk som sagt og like etterpå måtte jo hun ned trappa med lommelykt og selvfølgelig jeg også. Det gikk ikke veldig lenge før panikken kom når hun oppdaget at det ble hjalp ikke å trykke på bryteren. Det å forklare hvorfor hjalp bare til neste bryter og så var det like ille.

Så mye mer vil jeg ikke fortelle, med det er de verste timene jeg har hatt hjemme noen gang.

Sobril litt for seint forsterker mer enn demper uro også, men man prøver jo å få dempet uroen med det man har når det først blir slik.

Det har vært en vanskelig dag både innendørs og utendørs, men jeg har jo vært for det meste utendørs for det ble litt snø også i natt. Takras fra uthuset igjen så til våren blir det snøfangere. Det blir stein hard snø da den treffer bakken. Innendørs har det vært kun problemer og det var ikke bedre enn vi måtte legge oss ved 15 tiden. Det ble vel en time søvn. Vet ikke helt hvorfor hun er så urolig i dag, men det er vel mest trolig pga kaoset seint i natt. Det sitter godt i, men jeg synes hun er mye mer urolig enn noen gang. Jeg har for den del heller aldri opplevd det slik som i natt, ikke engang i november 2017 var det så ille.

Jeg måtte ty til en ½ sobril igjen nå i kveld for hun går og går ut og inn på badet. For å gjøre det ekstra vanskelig så måtte jo strømmen gå igjen midt under håndballkampen. Det ble samme seansen, men nå var det en ½ hjelper og jeg selv litt mer på vakt så det gikk over og strømmen var takk og lov ikke lenge borte.

Det er vel bare å grue seg til morgendagen for da må vi få min far til legen igjen og da med henne kanskje like urolig. Det er ikke mye optimisme hos meg lenger, men hva skal man gjøre ? Skuffelsen er jo også nokså stor for jeg hadde håpet på at det skulle bli litt enklere liv. Det var ikke så lenge det varte egentlig. Kanskje er det bare forbigående, men tvangstanker / handlinger er jo bare borte i noen få dager og så er det tilbake for full tyngde. Det er liksom ikke så jeg helt fatter hvordan jeg skal dette utover i året. Da spøker det veldig dette med å søke avlastning noe jeg egentlig ikke tør. Det er for mye usikkerhet forbundet med det, greier de holde henne inne eller kommer hun til å “ rømme “ igjen. Eller kommer hun da til å forsvinne helt mentalt når hun får panikk fordi hun ikke vet hvor hun er.

Nei, jeg tør ikke for noen søvn og ro ellers kommer jeg ikke til å få, men jeg ble litt skremt på morgenen her for da måtte jeg bare legge meg rett ned på golvet for ikke å slokne føltes det som. Det var veldig uventet at hun skulle reagere slik da det ble mørkt så lenge.

Vel, så har jeg lært det også.

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Til glede for noen. - Atle Lundhaug

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist