Så sitter jeg her da og synes dagen går veldig sakte selv om jeg har hatt noe å drive med hele dagen. Et par turer med Vamp er unnagjort og da er han fornøyd. Savner jo Eli og det har jo bare gått en dag siden hun ble innlosjert på Helsetunet. Skal lure på hva hun tenker der hun sitt og ser ut i regnet. Hun som er vant til at vi går turer hver dag. Det er dette jeg ser for meg hver gang har fulgt henne ned på aktiviteten. Jeg ser for meg henne stå å se ut, men hva hun tenker kan jeg ikke forestille meg. Nå er det faktisk en realitet det at hun står der å ser ut i regnet. Kanskje tenker hun godt at jeg er inn, men kanskje er det vonde tanker hun har. Hvorfor er jeg her, hvorfor kommer ingen å henter meg. Kanskje tror hun at hun er hjemme, men da lurer hun nok på hvorfor døra er låst. Kanskje er hun også fornøyd for hun har jo så mange ganger sagt til meg at hun føler seg ensom.
Det er mange tanker som kommer slik på kvelden når den dårlige samvittigheten begynner å trenge seg på. Da vil jo du kanskje si at det skal jeg ikke ha, men det er man nødt til å få når man tar så alvorlige avgjørelser over hodet på henne. Det er jo på et vis en frihetsberøvelse,en slags straff for å ha fått denne forferderlige sykdommen. Jeg liker ikke dette noe særlig og jeg stoler ikke helt på helsevesenet. Hva får hun i pilleveien dersom hun blir urolig, hun er jo ikke alene på en avdeling så hun kan jo ikke skape hvor mye støy som helst.
Alle disse tankene går rundt i hodet hele dagen og blir til noe leit da man setter seg ned i gostolen. Den andre er tom og det er veldig vanskelig å forholde seg til. Det er vel veldig tvilsomt at jeg går for dette en gang til på veldig lenge. Alt ble veldig spesiellt nå fordi midt oppe i alt sammen døde jo far. Det ble veldig tungt med alt hva det førte med seg og jeg har vel egentlig aldri tid til å sørge over det alt det andre og Eli la beslag på alt tid som var disponibel.
Jeg har jo hatt en prat med jentene våre om hvordan det nå er med mamma, men de har selv fått erfare hvor my hun har forandret seg på de siste 3 mndr. Jeg skulle vel nesen ønske at det var over nå slik at de kunne få komme igang med sitt eget liv igjen. Slitasjen blir stor på alle, liten som stor.
Hvordan har hun det Eli oppe i alt dette ? Det aner jeg ikke, men at det ikke er så bra det føler jeg hver dag for det blir mye gråt. Jeg kan bare håpe at hun har det bra nå der hun er da er det greit for så lenge hun har det bra så skal jeg klare å sitte her å savne henne. Jeg bar på et håp før om at det ville komme dager da hun var nesten som før.
En natt siden jul har hun sovet på armen min og da turte jeg ikke sove for jeg var så redd for å gå glipp av noe. En natt med lykke fikk vi.