En riktig solskinnsdag var det i går. Kan vel si at det var det på flere måter. Sola bestemte seg for å gi full gass og det ble første gang jeg har hatt vårfølelse i år. Fikk slik lyst til å gå litt tur med Eli nede på Skotterud for jeg synes hun er iferd med å bli i dårlig form. Det var litt usikkerhet knyttet til å gå der nede for ville jeg få henne tilbake inn etter endt tur ? Som vanlig må jeg jo prøve ut alle ideer som plutselig dukker opp i hodet.
Solskinn, en lang tur med Vamp på morgenen og en pratestund med Ida og så var turen med Eli fast i hodet. Det er jo slik jeg er da, det må skje akkurat nå ellers får jeg litt redsel for å misslykkes. Ja, faktisk er jeg redd for ikke å få til ting. Det trodde kanskje ikke du, men slik er det. Jeg har så lyst til mange ting. Oftest går lysten i vasken fordi jeg prøver å planlegge noe på forhånd. Kall det gjerne vinglete, jeg blir ikke fornærmet av den grunn.
Sola varmet fra en nesten skyfri himmel kl.13 da vi gikk ut av døra på Helsetunet. Hun ville jo til bilen, men den hadde jeg plassert slik at hun ikke kunne se den. Med en gang vi beveget oss rundt hjørnet kom hånda, hun var usikker. Problemet er jo at hun ikke kjenner seg igjen. Vi gikk forbi noen hus der hun har vært en del i jobb og jeg kunne fortelle henne om Asbjørn. hun husket ikke Asbjørn, men at han hadde en hvit katt det husket hun. Det spesielle var at denne katten var døv.
Solskinnsdag til tross så blir jo ting litt vondt for her går jeg jo rundt med et menneske som har vært der det meste av mitt liv. Vi ha jo egentlig ingenting å prate om for hun har jo glemt det meste. Den vesle hånda ble varm i min og jeg fortalt om ting på veien akkurat som om det var første gang vi var der. Hun var mest opptatt av om vi snart var framme. Etter nærmere to timer var vi tilbake til middagen. Vi fikk en fin tur i sola og det har jeg tenkt å prøve i dag også for hun trenger å komme seg ut mer. Da har jeg på et vis fått en oppgave når været tillater det. Solskinnsdager kan det bli flere av.