En svale gjør ingen sommer heter det. Da blir det ingen sommer i år. Jeg har ikke sett en eneste en. Inne i uthuset mitt, oppe under taket henger de gamle reirene. Ingen i bruk og ingen nye. Hvor har de blitt av? Årsaken ligger vel i at det har vært merkbart lite insekter nå et par år. I år er det enda mindre. En kjøretur opp og ned til Toten uten en eneste flue på frontruta. Det får se ut som et villniss hos meg i år. Det får bli mitt bidrag i den retningen.
Så har vi min svale da. Hun både er og ikke er her. Sakte, men sikkert tar Alzheimer sin del av henne. Språket, bevegelsen og det å forstå ting blir alt dårligere. Flere og flere ord blir borte. Jeg tror allikevel på en måte at hun får med seg mye. Ansiktet viser det når jeg forteller henne noe.Spise, da må maten berøre munnen opptil flere ganger for at hun starter opp.
Ut, det er noe Eli forstår. Hun stråler som sola da jeg får på henne klær. Det gjør også jeg. Det er vår greie fra før dette med å bruke av vår tid ute. Det var ikke så mange ord før heller. Vi gikk til plassene våre og satt der uten egentlig å si så mye. Bare en ting gjorde vi. Vi satt sammen tett intil hverandre. Da trenger man ikke så mange ord.
Eli prater nesten mer nå selv om det ikke alltid er noen sammenheng. Noen ganger er det akkurat det og jeg blir glad. «Du og jeg» sier jeg. Da kommer svaret «Du og jeg» Noen ganger legger hun til Atle. Hun vet. Det blir mange «Du og jeg» på en tur.
Det er vår greie.
Energilageret er tomt, men en ny sommer med mye tid samme så fylles de opp igjen. Jeg har mye å gjøre, men lar det ligge. Noe annet er viktigere og til det har jeg ingen tidsreserve. Tiden vi har sammen føler jeg er bra for begge. Selv om livet slik det var ble stjålet fra oss så trives vi med å være sammen. Det var jo slik vi ville ha det. Tid sammen.
❤️