To år har det gått siden Vamp sovnet inn. Det var på denne dagen. Det går vel knapt en dag uten at jeg er innom graven hans og sitter der en stund. Vi brukte sitt der borte ofte Vamp og jeg når livet snudde vrangsiden til. Slik skulle det bli mange ganger de siste 6 årene. Vamp var skyggen min og god å ha disse 4 årene etter at livet ble så forandret. Så måtte jeg fortsette alene uten skyggen min. Noen ny skygge har det aldri blitt på meg.
Man må hele tiden velge og jeg har nok nå å tenke på. Disse siste årene nå har jo vært en kamp for ikke å stupe. Korona stengt sykehjem har preget hverdagen og gitt ihvertfall meg slitsomme dager og netter. Når alt har sett ut til å ordne seg så har det gått samme vei igjen. Dette har sikkert også gitt flere enn meg tider med mye depresjon. Det er ikke så enkelt å finne lyspunkter.
Nå har jo Norge åpnet sier de. Det er vel ikke helt riktig. Samfunnet har det, men sykehjemmene alle steder har langt fra vært åpne. For egen regning så undrer jeg litt på om de egentlig vi ha et åpent sykehjem. Det som skal være så fint på papiret har fått en skyggeside. Hva skjer når vakthundene uteblir? Hvem er det som har sett de dårlige sidene og tatt de opp i media? Jo det har vært pårørende.
Vi har hatt noen uker nå som har vært gode. Jeg har hatt mulighet til å gå turer ute med Eli og vi har kost oss med det. Timer i sola er godt for en som vandrer rundt i korridorene. Hun våkner, språket og evnen til å oppfatte ting våkner også. Det med å gå tur sammen er noe hun kjenner igjen og du kan se gleden på henne. Med turene blir også et mørkt sinn betraktelig lysere. Jeg kan gi henne noe og vi får på nytt kontakt. Den kontakten som for oss begge er så viktig. Vi hører sammen.
Så kom på nytt viruset på besøk. Nå på avdelingen. Det betyr på nytt stengte dører. Gudene vet for hvor lenge denne gangen.