Det ble en rar overskrift, men endelig sovnet Gullhjertet mitt og akkurat i rett tidspunkt for å si det som det er for nå var det snart slutt på tålmodigheten. Det er et par dager nå som den er tøyd helt til bristepunktet. Gode snille Vamp som føler så godt når kompisen hans er nær ved å flippe for da kommer han og legger seg på føttene mine. Så blir det rolig i hodet.
Det ble for mye for henne i går og så er ikke jeg flink nok til å si nei, den posen med lakriskonfekt skulle hun aldri fått lov å spise opp for det måtte føre til en mage som ble enda værre. Ingenting blir bedere av mye sukker i en mage med problemer det vet jeg jo. I dag fra morgen til kveld har jeg gjordt bare dumme ting og prøvd å forklare henne hvorfor hun ikke må gå så mye på toalettet når hun ikke må gjøre noe. Mer galt enn å begi seg utpå lange forklaringer kan man ikke gjøre med en dement. Lange forklaringer som blir borte på et kvarter er bare dumt.
Vi har hatt besøk av datter Isabelle m/fam og hund og det var moro, men nå i kveld husket hun ikke hvem som var her. Det er jo ikke så uvanlig egentlig for slik er det jo. Det er heller ikke så uvanlig at hun blir urolig for det er vel mange tomme mapper om hva som har skjedd denne dagen.
Dette med magen er vanskelig og på et vis håper jeg at de finner noe galt på sykehuset for dersom alt er bra så forstår jeg ikke helt hvordan jeg skal angripe dette med toalettbesøkene som i seg selv er veldig ødeleggende for nettopp magen. Er det ikke noe galt må det bare bli en eller annen form for avlastning ellers blir det helt uholdbart for det er forferderlig stressende for begge. Håper bare jeg slipper akkurat det.
Dette var ingen god helg.