Atle Lundhaug

Ensom er ikke alltid sterk.

Vi har da været med oss takk og lov for dette med å sitte inne er rimelig slitsomt. Da er alle og uvaner mye vanskeligere å avlede og det har blitt litt flere enn det jeg har skrevet om. Nå går det veldig i å slå av og på lyset, først skrur vi av og nå som sola lyser for fullt her hos oss så er det ganske naturlig å slå på alt lys. Her går det kun i led så vi bidrar vel ikke til så høyt strømforbruk allikevel. Hvorfor det ofte blir helt motsatt av det “ normale “ er en gåte. Sammen med alle andre merkelige ting så er det en veldig tålmodighetsprøve.

Vi hadde en fin dag tross alt i går for Linda kom på besøk så vi fikk noen timer i sola med ryggen mot sørveggen. Godt å ha noen å prate litt med for man har jo et behov for det også. Dagene går jo stort sett i taushet ettersom det blir de samme frasene fra morgen til kveld. Vi har jo fine dager om man bare klarer få tunnelsyn og stenge av hørselen en del. Klarer man ikke det så blir det et slit uten like.

Vi fikk oss en tur på gravene vi må ta vare på også, 2 på Vestmarka og 4 på Matrand. Det er så mye snø enda at det er bare de to fra Eli’s familie og fars nye som vi har satt lys på. Viktig for henne denne turen til Vestmarka for da knyttes historier sammen til et hele. Ringen er sluttet på et vis. “ Skal jeg ligge her da jeg dør “ det spør hun om hver gang og jeg svarer aldri, men det gjør jo ikke for det er jo glemt etter noen minutter. Slik er det med alt.

Vi synes jo begge det er litt rart å besøke fars grav for det skjedde så fort og uventet selv om han var 92. Slik er livet, det skifter fort fra glede til sorg. For min del er jeg nærmest begravet i det siste. Det går ikke en dag uten at man gruer seg til neste. Å leve betyr jo at man ikke kan velge sin vei så det er bare å riste alt av seg å fortsette. Slik er det bare.

Vi prøvde ut en natt uten sovehjelp og det gikk faktisk bra så vi skal nok prøve det ut litt flere ganger i uka. Jeg tenker meg at 4 dager med Vallergan og 3 uten er målet for så slipper vi doseøkning. Lett å få det når man bruker slike medisiner. Minst mulig er målet vi jobber mot. Dette med Sobril og avvenning går så bra at det er knapt merkbart. Igjen får jeg takke Tore Bakken og hans forslag til nedtrapping for det fungerer perfekt. Når det først er som det er så har jeg vært veldig heldig som har et så stort nettverk i ryggen. Det er alltid noen som har forslag til løsning samme hva det er. Når man setter forslagene sammen med egen observasjon så er det ofte at det gir litt bedre dager. Håper alle som står med begge beina i dette også får samme nettverket. Det er det som jeg håper hjemmesida mi vil hjelpe til med. Den er også et produkt av samme nettverket for ute Jan B Sørensen hadde neppe den blitt til. For å unngå problemer skal jeg vel også nevne hans bedre halvdel Solveig Langmoen Kalbakk som satte det hele igang. Hun har mer enn en gang gitt meg noe å tenke på i kommentarfeltet. Du finner begge her og det er verdt et besøk for her finnes alt.

Gode hjelpere er noe alle trenger og det er jo også du som leser 💓 for dette hadde neppe stått på trykk uten at du var innom. Menn skal jo ikke vise så mye følelser, men jeg er glad i dere alle 💓 og setter umåtelig stor pris på alle som gjør hverdagen så mye bedre. Ensom er ikke sterk alltid.

Djupt i mørket mellom stjernene,
midt i den ytterst ensomhet,
er menneskehjertene alltid sammen.

Hans Børli

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist