Bildet er av Morten Eik for Se&Hør
Det er ikke fritt for at jeg tenker litt på at det å ha en dement kjære egentlig er et ensomt liv. Tenker flere enn meg har merket det. Etterhvert som tiden går då blir det til at man blir mer og mer isolert. Det er så helt enkelt å skulle være deltaker i så veldig mye av det sosiale liv. Mitt sosiale liv består vel til 98% av den typen sosialt liv bloggen min gir. Det meste er på Messenger basis og litt Snap. Før vi havnet i denne enveisgata var det trening, jobb og litt familie som skapte det jeg ser på som sosialt.
Det har skjedd mye på de 2 årene jeg har merket sykdommen. Trening og jobben er jo borte og med de også menneskene man før hadde kontakt med. På familiefronten er det den samme i ferd med å skje. Akkurat like snikende som alzheimer blir avstanden veldig synlig for meg som jo er frisk. Gullhjertet mitt merker det ikke og hun snakker heller ikke om hverken barnebarn eller våre barn lenger. I disse dager er det fars død og mor som har hennes fokus. På et vis er dette en farlig utvikling om jeg tenker på den tiden som kommer etter at hennes plass blir tom. Vi har jo selskap av hverandre. Jeg ser jo med litt gru konturen av hvordan livet vil bli. Det blir å besøke henne når den tid kommer og ellers er det tomt.
Jeg tror nok at jeg neppe er alene om disse tankene. Mitt liv framover vil fylles opp av en gammel mor og en syk kjæreste. Resten blir totalt borte. Et par år til så er den totale isolasjon et faktum. Da mener jeg total for så lenge kommer heller ikke mitt sosiale nettliv til å være der.
Ensomhet og isolasjon blir resultatet for jeg trenger ikke gå i butikken hver dag heller da hjemmet vårt kun huser meg.
Ensomhet og venting på intet blir hverdagen i framtiden.
Et liv på vent som aldri starter opp på nytt. Det settes spor, men de går kun en vei.