Tid for ømhet og det svake ledd.

Klokka på veggen lyser brutalt 05.30, nei jeg vil ikke opp. Forsøket på å få en time til blir å legge armen over henne. Den blir brutakt skjøvet vekk ” jeg er gift ” freser hun mektig irritert. Javel, så var det en slik morgen igjen. Det blir på nytt kaffekoppen som skal mått vise hvem jeg er. Det er lenge siden jeg merket dette sist eller har det vært slik at jeg har slappet av og sansene har unngått å merke det.

Telefonen ringer, men det er jo ikke uvanlig i disse dager. Det uvanlige er vel at hun står foran meg og ringer til gubben sin. Telefonen på kjøkkenbordet, min mobil ringer som besatt og hun klarer ikke koble at det er til meg hun ringer. Jeg kutter samtalen og hun sier ” det er så vondt og ikke få kontakt med gubben min ”

Så her sitter jeg da og ser ut gjennom vinduet, en ukjent i vårt eget hjem. Tar det aldri slutt dette.

Måke snø blir reddningen for å komme seg vekk. Å rømme fra alt tenker jeg ofte, denne langsomme torturen tærer hver dag.

Døra til toalettet blir låst, det er en fremmed i huset, MEG.

Tid for ømhet blir det aldri mer, berøring er ulovlig, en klem blir noe ekkelt og farlig.

Jeg blir aldri vant til dette, det er et sjokk hver gang. Kunne det enda ta slutt. Måke snø, måtte det snø i hele dag.

Det blir jo sagt at ingen lenke er sterkere enn det svakeste leddet. Det tenker jeg ofte på for hva er vårt svakeste ledd ? Jeg vet jo ikke.

Det har gått nærmest hele dagen før jeg klarte å havne i mappen med Atle på i Eli’s arkiv. Veldig slitsomt, veldig ubehagelig og sist men ikke minst veldig trist. Jeg blir veldig satt ut da dette skjer for jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Det blir til at jeg prøver å overse det. Ikke så enkelt som det høres ut for. Mobiltelefonens forbannelse er ingen god hjelper. Jeg er Atle, men feil person allikevel.

Det ble litt handling på oss idag for det er mye god øving i å gå i butikken. I dag ble det bare rot det også for nå bare plukket hun og vi ville ha hatt full handlekorg dersom jeg ikke hadde satt tilbake det hun plukket. Slå koden uten bankkort ble det idag og da kortet ble satt inn var koden glømt. Et lite besøk til mor fikk vi med oss før vi bare måtte dra hjem.

Nå sover Gullhjertet mitt og jeg er også stuptrøtt enda vi måtte da få nok søvn i natt. Det er vel bare det at det har vært en slitsom dag.

Håper dere alle får en fin kveld.