Følelsen av å ha blitt gammel på et døgn.

Ja så var det oss da. Som vanlig var Gullhjertet mitt oppe lenge før sola og klokka blir som regel noe mellom 4 og 5. Slik har det jo vært i årevis da jeg jobbet i skogen så at vi noen gang skal få inn kanskje et par timer til er vel nærmest umulig. Da må det nok være mye mer kjemisk hjelp enn nå så det får bare være slik. Det blir jo tross alt 7 timer ettersom vi går til sengs og da pluss en til to timer i godstolen foran tv’n på henne. Det blir vel min søvn som blir mangelfull for jeg har jo lyst til å gjøre andre ting også når vi har satt oss ned. Ofte tar vi en runde brettspill om hun har lyst eller som nå prøver ut denne lampen vår. Dersom den virker så kanskje kan vi få en time mer, men det tar jo litt tid å finne ut.

Jeg tenkte begynne litt med søvnregistrering og å få til litt mer nøyaktig hva som skjer med henne for å finne ut litt mer om smertene hun får, når begynner de osv. Kanskje går det å finne et slags mønster. Hadde jo ment jobbe litt med det i går kveld, men da ble jeg så svimmel av å se på pc’n at det gikk heller dårlig. Trøtt og skikkelig svimmel bar det til sengs kl 21. Det ble delvis sitte å sove for la jeg hodet ned på puta så gikk det trill rundt i hodet.

Det var ikke så mye bedre da jeg våknet heller så det ble rett ut på badegulvet. Det har jeg gjort mange ganger før i årevis, men i de siste måneder ender det alltid opp med at hun ringer. I dag gjorde hun det 27 ganger så jeg da jeg våknet. Jeg har jo mobilen konstant på lydløs for når hun ringer meg og vi er på samme sted blir hun veldig urolig og forstår det ikke.

Det endte opp med at hun sendte en sms om at det lå en mann på badegulvet og at hun var redd. Å legge meg der går nok ikke lengre for da mister hun bildet av meg tydeligvis, hvorfor aner jeg ikke.

Kan du tenke deg inn i den situasjonen av kaos du opplever når du opplever at du er borte. Du står der, men er faktisk ikke bare mentalt borte, du er fysisk borte også for den personen det gjelder. Hun ser meg ikke, heller ikke noen annen hun kan beskrive. Jeg er sikkert ikke alene om dette for det er ikke uvanlig for mennesker med sykdommer i hjernen.

Jeg tror ikke du klarer forestille deg hvordan dette er uten selv å ha opplevd det. Jeg har også hatt en svigermor som var dement og klarer ikke bli vant til dette. Hun bodde jo ikke hos oss så da kom vi jo ikke nær nok til å oppleve dette, men jeg forstår nå hvorfor hun kjente meg og ikke Eli. Jeg var Johan mannen hennes trodde hun. Den voksne Eli kunne jo ikke hun huske, men den lille datteren husket hun, derfor ble Pia, vår minste til Eli.

Jeg er veldig glad for at jeg som alle andre tenkte at dette kan aldri skje oss den gangen. Hadde jeg tenkt så langt så aner jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Vi har fått til litt tur ute også, i hvert fall så mye som Vamp ønsket. Rart dette når vi er alene han og jeg så er han glad, hopper og spretter mens da Eli er med da viser han ingen glede, han går med snuta i bakken og søker ikke så mye kontakt. Kanskje ikke så rart allikevel for han og jeg har hundrevis med treningstimer sammen og enda flere timer sammen på jobb. Vamp merker nok at jeg også forandrer meg da hun er med for da er jo heller ikke jeg så munter. Ikke så lett å holde humøret oppe etter så mange uker med stort sett bare trøbbel. Det er lite som fungerer om dagen.

Nå er sykepleieren, hjemmehjelpen, kokken, omsorgsarbeideren og bloggeren rimelig trøtt og sliten i hodet, følesen av å ha blitt gammel på et døgn.