Føler jeg skyld.

Det har seg slik at det er flere som også har demente personer i sin nærhet og som har spurt om ikke jeg føler en slags skyld for for Eli’s sykdom. Jeg skrevet innlegg om dette før og velger å svare ved å gjenta det innlegget. Det vil jo bli det samme svaret på det spørsmålet.

 

Skyldfølelsen.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med andre som er pårørende til demente, men jeg sliter med mye skyldfølelse. Alzheimer som Eli har kommer ikke over natta det er en sakte snikende utvikling.

Når jeg sitter slik aleine og tenker kan jeg gå nokså langt tilbake i tid og finne ting jeg burdre ha sett.

Små ting jeg så, men ikke tenkte over da.

Jeg føler som om jeg har sviktet min kjære Eli og det hjelper ikke at andre sier jeg er uten skyld.

Jeg kommer aldri til å tilgi meg sjøl fordi jeg ikke reagerte.

Jeg savner henne hver time i døgnet så det skal bli godt å få henne hjem igjen. Da kan vi komme i gang med vårt liv igjen, sakte men sikkert. Det første vi skal gjøre er å finne igjen gleden og jeg vet akkurat hvordan.

Vi har et hemmlig sted vi kaller iskjerka en diger issvull som du kan gå inn bak. Litt av et syn når sola skinner på skrå inn der. Bare Eli og jeg som vet om den plassen. Den ligger i vår skog og det er ikke mange som går dit for det er nokså utilgjenglig der. Du må vite om iskjerka fo å finne den.

Vi har mengder av slike steder som er litt spesielle. Bare hun kommer hjem og det er så lite snø som nå så skal vi besøke dem igjen.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist