atlelundhaug.no

For alltid.

Det er så rart dette at hver gang jeg bestemmer meg for at nå er det nok ja se da roer det seg igjen. Det er jo bra da, men da blir jo jeg veldig betenkt og lurer litt på om jeg feilbedømmer situasjonen. Det er langt fra enkelt dette for jeg vil jo at vi skal tilbringe mest mulig tid sammen. Vi har vel et begrenset tidsrom etter alt jeg har lest meg gjennom. Jeg har jo alltid hatt som mål at hun skal være hjemme så lenge hun vet det er hjemmet hennes. Da blir det så som så med samvittigheten nå når jeg jo er i ferd med å fravike det. Det er betraktelig tøffere å stå i dette hver dag over tid enn jeg noen gang hadde forestilt meg den gangen jeg lovet Eli dette. Det er jo i ferd med å bli brutt det løftet, men det er ikke fordi jeg ikke vil. Det er mye for å verne om henne. Jeg merker jo det at jeg får større og større problem med å holde hodet kaldt når hun er på det verste. Blir jeg irritert så smitter det direkte over på henne og da blir det enda verre og hun begynner å slenge fra seg ting som sårer veldig. Det gjør hun jo som en slags verbal måte å beskytte seg på, et slags selvforsvar. Det er selvforsvar mot en som hun kjente og som for henne ble en fremmed. Eli er ikke vant til at jeg blir taus i timer. Det er jo mitt selvforsvar for ikke å overreagere. Vi kommer inn i en slags evig rundgang som blir veldig så selvgående. Det er dette jeg håper vi får brutt med at vi ikke er alltid sammen. Kanskje kan jeg på nytt bli kjæreste og ikke bare en venn som hjelper henne. Om ikke annet så kanskje min toleranseterskel blir høyere slik at jeg klarer å overse mer for det kommer jo mer. Hun må ikke merke at jeg blir irritert for det ødelegger så mye. Jeg tror nok jeg har flere med meg når jeg sier man får problemer med å beherske seg. Dels så blir man sint av alle disse verbale angrepene til stadighet dels er man konstant sint på sykdommen som stjeler den man elsker. Som om det ikke er nok så er man skuffet og sint på seg selv. Det er ingen som har fortalt meg at de blir sinte på den som er syk. Jeg blir det innvendig og noen ganger også på utsiden, men så er jeg sikkert alene om det da. I alle tilfelle så tenker jeg at det er bra å være ærlig på dette. Det uberørte supermennesket har vel aldri elsket.

Så fikk vi litt besøk i dag av Linda vår eldste og da har alle tre vært her i løpet av ei uke. Det er godt for det er ikke så enkelt å ta inn at mamma har blitt sykere. Det beste er vel å se det selv. Hun har ikke vært så verst i dag, men hun forandret seg jo etter hvert mens Linda var her og ble urolig fordi hun har vondt et eller annet sted. Da er forvandlingen der og hun blir den ikke så snille Eli og mamma som vi jo kjenner. Linda fikk som meg stygge blikk og spesielt da Linda sa mamma. Det reagerte hun veldig på så fra da og utover var vi nok borte begge to.

Litt besøk hos mor har vi også fått i dag. Vi var jo også på kirkegården der far ligger for dit vil Eli gjerne dra. Hun lurte jo litt på hvordan jeg kunne kjenne Arne og hadde vel ikke helt sansen for min forklaring. Nå i kveld er jeg borte det er lett å se for da spør hun om hjelp og avslutter med ordene “jeg har ingen annen å spørre skjønner du” Jeg prøvde meg med en liten tilnærming, men ble avvist så da spurte jeg om hun ikke var glad i meg lengre. Det er jo slik at jeg visste svaret for jeg har hørt det så altfor mange ganger før. “ jeg er da ikke glad i deg, hva får deg til å tro det “

Første gangen hun sa dette ble jeg lei meg og sikkert både andre og tredje, men nå gjør det ikke vondt lenger for jeg vet jo at hun er borte mye av tiden. Når jeg blir irritert så er jeg dritt gubben som sitter på do i kjeller’n, når jeg er snill og føyelig er jeg en venn, men kjærest det er jeg veldig sjelden nå om dagen. Det har ingen betydning lenger heller så lenge hun har det bra og har det rolig i sinnet.

Min kjæreste og mitt Gullhjerte vil hun altid være.