Det blir litt dårlig med blogging nå om dagen, men slik kan det bli noen ganger for det blir tomt enkelte ganger. Dagene våre har blitt litt enklere å klare og da blir det heller ikke så mye tanker rundt sykdommen. Den nye kjemien har gitt oss begge pusterom vær på vår måte. Eli har fått det mye roligere uten så mye tvangstanker og problemene de skapte. Jeg har fått en mye mindre arbeidskrevende hverdag og mye mer søvn. Allikevel tror jeg ikke jeg skal gi alle så alt for mye håp om bedring for det blir det jo egentlig ikke. Sykdommen går sin gang og hviler aldri. Hvor lenge dette varer vet vi jo ikke ettersom dette er ny erfaring her.
At det virker er det ingen tvil om for i dag var vi oppe en tur kl. 03.00 men la oss igjen og lå til kl. 08.30. Vi sov jo ikke hele tiden og visst var hun nede flere ganger, men vi koste oss der vi lå å så litt på tv.
Det er fort å tenke seg tilbake til før sykdommen da det jo for oss som for de fleste dreide seg om kjærlighet. Den kjærligheten er nok ikke der lengre for hun betrakter jo meg mer som en venn. Følelseslivet er ikke det samme lengre. Slik er det å det må man jo bare akseptere for alt er jo basert på en tillit man ikke tør å røre ved. Den er for oss et alfa og omega. Jeg tror ikke det ville ha gått så bra uten den tilliten.
At det er en rar følelse å ikke kunne komme den man er så glad i for nær skal jeg skrive under på. Forbudte tanker og forbudte følelser.
Noen ganger er en klem nok.