Jeg kom over et delt artikkel på FB om en mann som hadde skrevet noe til sin alzheimersyke kone. Det fikk meg til å tenke på den tiden Eli var på Sannerud alderspsykoatri utredningsenheten. Det var en vond tid for hun fikk bare en natt hjemme mellom det at hun var på Helsetunet 2A og innleggelsen på Sannerud. Den natten sov hun helt rolig og så lenge at jeg måtte vekke henne når vi måtte dra. Den natten sov jeg ingenting og lurte meg ut av senga og skrev et brev til henne som jeg plastet. Det tok jeg med sammen med alt hun trengte til oppholdet. Når vi hadde pakket ut der oppe la jeg det på nattbordet hennes. Jeg sa ingenting om det for jeg ville ikke at hun skulle vite at jeg ikke kunne bli der. Det er min vondeste opplevelse i livet å måtte reise fra henne der for det føltes som om jeg forlot en hjelpeløs person i ytterste nød. Jeg kommer alltid til å huske det. De neste par nettene sov jeg ingenting og glemte å spise.
Første gang hun ringte sa jeg til Eli at det ligger noe i nattbordsskuffen din les det. Hun leste høyt til meg i telefonen og vi gråt begge. Eneste hun sa var » da skal jeg hjem igjen, jeg er så glad i deg » Det ble mange ganger hun leste høyt til meg far brevet mellom 10/1 og 23/1 og hver gang gjenntok hun » da skal jeg hjem igjen, jeg er så glad i deg » Etter hvert som tiden gikk og løftet om at » imorra kommer blir det » ble ordene til slutt mer som et spørsmål. Det å måtte heile tiden avgi en gal forklaring er noe av det verste som finnes. Nå er den tiden over, men det gjorde vondt både i sjel og sinn når jeg leste den delinga på FB. Helt ferdig med tiden fra november 16 fram til slutten av januar 17 blir jeg nok aldri. Når jeg prater om det med noen så åpner det sår som aldri vil gro. Jeg vet at det var nødvendig å gjøre det jeg gjorde vi ville aldri klart oss uten, men det sitter fast i mitt hode uansett. Nå prøver vi å bygge oss et nytt liv med de forutsetninger vi har og det hender jeg glømmer sykdommen. Det er ikke for så veldig lenge for plutselig ser hun et nytt hus etter vegen…………………som ble byggd for 10 år siden. Vi lever, vi har det bra og Eli sier hun er akkurat som før til alle, men jeg merker hver dag den store forskjellen. Det er bare å jobbe på, begynne på nytt da ting ikke går og utvide litt når ting går bra.
I hodet mitt står mine egene ord og lyser mot meg hver gang jeg tror jeg må gi opp.
Fordi jeg elsker deg 💓 ……………
