Framtiden hva er det.

Det er rett og slett tungt å skulle blogge nå om dagen. Litt av årsaken er søvnmangel for vi har det ikke så enkelt nå for tiden. Gullhjertet mitt sover mye tidlig på kvelden å så blir hun veldig urolig noen få timer etter midnatt. På det viset får jeg jo minimalt med søvn. En annen ting er jo også at vi nå kommer inn i den tiden der jeg vel egentlig mistet Gullhjertet mitt for godt. Det var da i november at alt kolapset og jeg har det friskt i minne. Før i 2016 var det bare litt merkbart og vårt kjærlighetsliv var nesten som årene før.

Da for ett år siden forsvant jeg ut av hennes minnebilde og var totalt borte ut året og til langt inn i januar 2017. Helt tilbake slik det var kom jeg aldri. Til tider men svært sjelden er det kjærlige forholdet der, men det varer ikke lenge.

Dypt der inne er vi jo kjærester, helt sikkert, men hva hjelper det når det aldri kommer til overflaten. Det blir litt som å vinne i lotto hver uke enda du aldri leverte kupongen.

Vi lever, har det etter omstendighetene bra, men vi tapte veldig mye på veien.

I går kveld måtte vi på ny få oss noen stille timer i sofaen sammen for det er det eneste som fungerer når hun blir urolig. Kanskje er det tryggheten der hun sitter i min favn som kommer tilbake for da sovner hun rolig uten så mye som å flytte en arm. Det er godt med disse kosestundene, men så er det jo veldig vondt også for det bringer minner tilbake fra slik det var.

Det er da som så mange sier man skal være glad for de gode minnene, men hvem kan leve på minner da virkeligheten er så vidt forskjellig.

Jeg kjemper for at hun skal få føle kjærlighet, trygghet og at vi hører sammen. Det kan jeg gjøre lenge selv om jeg taper til slutt.

Framtiden, hva nå det er ligger gjemt i tåken.

Vi går nok litt for halv maskin her begge to for når kvelden kommer og vi setter oss ned så sovner vi begge. Jeg holder i gang hodet med å se på bilder å lese blogger. Hun er litt for trøtt til å orke bruke nettbrettet og vil helst legge seg. I går kveld satt vi oss jo ned i sofaen, men da sov hun alt for lenge før vi gikk til sengs og da blir det oppvåkning på natten. Det hadde vel sikkert gått greit at vi gikk til sengs nå kl. 19 når hun begynner å mase, men hva blir det da igjen av et noenlunde normalt liv, ingenting. Da ville vi jo kanskje være oppe mellom 2-3 på natten. Det går da ikke for å sitte her en vinternatt fra kl 3 å se ut i mørket er vel ikke noe alternativ så vi må bare få normalisert dette. Har veldig tro på at vi skal klare dette når bare vi får inn denne nye medisinen for fullt.

Det har gått en god del bedre i dag inntil nå på kvelden for da er nok virkningen av medisinen borte så derfor tror jeg på den når nivået er rett. Den dagen jeg bestemte meg for å gi dagen noen stikkord på nettbrettet mitt var den beste på dette året for jeg kan gå inn å se hva skjedde og hvordan virket det hun fikk. Derfor vil jeg nok anbefale andre pårørende uansett sykdom, skriv dagbok.

Nå når vi kun bruker Sobril til brannslukking er hun litt hissigere og ikke så føyelig, men det skal vi nok få bedre for hun føler seg vel ikke helt på topp nå om dagen. Som jeg sa til Eli for litt siden “ dette skal vi klare “ og det skal vi for det må vi i jakten på et bedre liv.

Ha en fin kveld.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist