Ord skal være makt.

Ord er makt eller noe slikt står det, men det gjelder ikke bloggen min for etter ” jeg kalte dem venner ” så forsvant halvparten av leserne på en dag. Jeg tenker slik at om jeg ikke kan gjøre noe for demenssaken så blir det ikke flere ord fra meg, da blir det fotoblogg her. Jeg har forlengst passert det stadiet der det var viktig å la folk få høre den riktige versjonen og ikke bygdesladderet om hva som skjer hos oss. Uten lesere har dette ingen mening for da kan jeg like godt gi dere trofaste en liten statusoppdatering på FB en gang i uka.

Alle bærer på en drøm og min var å rette litt fokus på denne sykdommen som rammer så hardt. Det er Gullhjertet mitt som har fått Alzheimer, men så er vi 15 personer til som har fått smake den pisken sykdommen gir. For å gi mine kjære en mulighet til å ha et liv på tross av Alzheimer så har jeg mer enn en gang gått i den kjeller’n alle prater om.” Gå inn i veggen ” gå rett i kjeller’n ” sier mange. Det er for dem et utrykk. For meg er det en realitet. Jeg har gått tvers gjennom den veggen så murpussen har sprutet og gått rett i kjeller’n etterpå. Jeg har ansvaret for et medmenneske så jeg må pent krabbe opp igjen.

Det er flere enn meg som har opplevd dette og som gir opp og starter på nytt flere ganger i måneden. Derfor skriver jeg. Felles for oss alle er at vi får tåle mye dritt fra omgivelsene også. SmS er et fint verktøy for de som føler de må si noe. Det viskes og tiskes i gangene rundt omkring og Eidskog er pinadø ikke så mye bedre enn andre plasser i kongeriket. Bygdedyret lever i beste vellgående og blir stadig feitere.

Det er vel på tide å gjøre noe annet. Tenker vel at vi stenger døra litt nå.

Egentlig hadde jeg tenkt å hvile hodet noe dager ettersom det er mindre med besøk, men så fikk jeg litt tid for meg selv.Det var i hvert fall det jeg trodde, ei stund. Hun begynte å mase om å legge seg allerede kl.19, men det går jo ikke for da er vi oppe kl.2 vil jeg tro. Det gikk å tøye det til kl.20 men da var det bare å gi nattamedisin å la henne legge seg. Jeg vil jo ikke til sengs så tidlig så jeg tenkte at vi vel kunne øve litt på at hun legger seg litt alene.

Gode ideer og demens hører ikke sammen skjønner jeg for nå har hun gått opp og ned fra soverommet i andre og hit i stua i 1 ½ time, men hun skal få holde på så sovner hun vel til slutt.

Det er ikke den snille gode kjæresten min som går rundt her og bråker det er en helt annen. Man blir jo litt fortvilet, litt sint og veldig oppgitt over hvordan det har blitt for hun forandrer seg når hun stresser slik. Da blir hun sint.

Det var vel mye mer jeg skulle ha sagt, men det tror jeg får være. Jeg ser på FB at mange andre av mine pårørende venner sliter helsa av seg nå om dagen. Kanskje har uroen noe å gjøre med mørketiden som vi er inne i nå. For min del er det nokså greit, fortsetter dette slik i hele vinter da er vel muligens ikke hjemmet vårt rett sted for henne lengre. En vinter skal jeg klare slik hun har vært de siste 8 dagene, men ett år helt år til greier jeg ikke. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at også jeg kommer til å ende opp med alvorlige helseproblemer. Det er forferdelig å sitte her å føle som at man har tapt. Det å måtte gi opp er en tanke jeg aldri har tenkt. Kanskje blir det bedre i morgen, men det har jeg trodd hver dag denne uka og det har aldri skjedd.

Vi får vel bare la mandagen og utredningen på magen hennes bestemme om hva jeg nå skal tenke.