Jeg kallte dem venner.

På mobilen min er det mange navn. Noen er slektninger, noen er gamle oppdragsgivere, kollegaer og noen er til og med gamle arbeidsgivere. Bak noen står det ei stjerne, favoritt, det er venner. Felles for dem alle er at dette var mennesker jeg var knyttet til i en eller annen form, spesielt de med stjerne bak.

Stjerna var symbolet på folk jeg satte pris på og som jeg likte å ha kontakt med. Av en eller annen grunn trodde jeg det var slik andre veien også.

Så snudde livet og jeg led helvetes kvaler i ett år før jeg skjønte at nå var det mest bruk for meg hjemme. Alzheimers rammet oss hardt og brutalt. Valget var enkelt for slik kunne ikke hverdagen fortsette lenger.

Mange ganger tenkte jeg at jeg var heldig som hadde så stort et nettverk rundt meg. Det var kolleger, treningsvenner, venner osv.

Slik er det ikke i det virkelige livet de jeg trodde på og som før var kun en telefonsamtale unna forsvant alle som en. De jeg før brukte all min kunnskap og glede over naturen på ja se de glemte fort den gamle tømmerhoggeren. De kunne jo ikke få noe gratis gjort lengre. Det er ensomt og å gå slik dag ut og dag inn, men allikevel med en viss tilfredsstillelse å vite at jeg betydde ingenting. Nå har det gått ett år og alle som følte slik med oss i starten er nesten borte.

🌟 Det er ikke så mange navn igjen på mobilen min og av stjerner bak er det dårlig, men en ting er sikkert, de beste vennene finner du på nettet.

Jeg er sønn, bror, pappa og morfar……..

Det sies å være ensomt å mørkt i helvetet, men er det så mye mer folksomt og lyst her på jord.

Tenker jeg ikke er alene om den følelsen for det er over 70000 med demens her i landet.

Det ble liksom ingen fridag på Vamp og meg. Det ble opp kl. 4 i dag igjen, det er svært sjelden noe fungerer flere dager i strekk. Det var vel ikke helt dagen for hun gledet seg ikke spesielt mye til oppholdet dagsenteret i dag. Det er det vanlige og jeg skal ikke engang si hva for bare det gjør meg tung i hodet. All kapasiteten der opp i toppetasjen er brukt opp på det emnet der.

Vi fikk jo turen vår Vamp og jeg, men det var alt annet enn lett å komme unna når mobilen ringte 7 ganger på 5 timer. Hun hadde vondt og gråt og det gjør jo dobbelt vondt på meg som jo er skyld i at hun var der på dagsenteret. På slike dager kunne hun like gjerne vært hjemme. Det er vanskelig dette for jeg er jo glad i denne urokråka også da.

Vel, vel 5 timer er ikke lenge så de gikk fort og vi hentet henne da vi skulle. Ville ikke i noen butikk og da er hun ikke iform og det fikk jeg jo merke da vi kom hjem. Uendelig mye tårer og tilsvarende trøsting så vi la oss nedpå litt. ½ time i drømmeland og så igang igjen og jeg må jo innrømme at hjernen kokte under presset. Et barn kan jo øke stressnivået til rød sone på no time, men man forventer jo at en voksen kan dempe seg litt.

Det å forvente et slags form for å tenke rasjonelt er for en med demens er å gå rett i fella med begge beina på engang. Det er ikke i nærheten av slik.

Litt kveldstur under tvang så roet hun seg litt og nå har hun sovnet for lengst så da blir det nok 4 i morgen også. Nå er jeg nokså rådvill og trøtt så dette blir ei lang helg. Det er jo sykehuset igjen på mandag og da håper jeg nesten at de fant noe galt som kan behandles for slik det er nå med så mye uro kommer jeg aldri til å orke en hel vinter. Men det har jeg jo tenkt mange ganger og funnet krefter igjen når det har blitt litt roligere.

Nå skal jeg ta meg et litt større glass enn et lite et med noe som svir i svelge. Kanskje et par piller Johannesurt også for da blir man helt bedøvd sies det. Det hadde vært fint å våkne kl. 12 imorra selv med skallebank.

Det med kjærlighet er noe dritt for det får en til å tøye, å tøye, å tøye den strikken……………..

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist