Jeg er ikke så flink til å skrive regelmessig akkurat nå fordi jeg prøver å få litt avstand til begivenhetenes gang. Som jeg har sagt før så begynner jeg å få problemer med at tankene aldri får hvile å må rette og slett rømme litt innimellom. Det går veldig på psyken dette for i ene øyeblikket skal jeg prøve å være helt uberørt og i det neste gråter jeg mye. Jeg er nokså vanlig og har hatt stor belastning lenge ved å prøve være så offentlig som mulig. Når det så blir færre innom her så føler jeg at jeg ikke klarer å yte det som jeg ønsker for å fremme dette som opptar det meste av min tid. Da blir det enda mer tyngende og kanskje skulle man ta et besøk til en med psyke som spesialfelt. Jeg sliter i hverdagen på mer enn en måte.
Jeg har vært på besøk hos Gullhjerte mitt hver dag denne uken og det er i hvertfall godt for meg for jeg savner henne veldig. På fredag ble det litt spesielt for hun var veldig trøtt. For første gang spurte hun om vi kunne gå å legge oss litt i senga på rommet. Kanskje ikke så spesielt tenker du, men dette er ei seng hun mener hun aldri har sovet i og klokka var bare litt over 18. Jeg la meg ved siden av henne for hun sa hun var litt redd. Det tok mindre enn 5 minutter før hun sovnet på armen min. Jeg vet ikke helt om du kan forstå hvor tungt det kan være å se den du er så glad i sovne som et lite barn på din arm og samtidig vite at du har mistet alt. Jeg tror du må ha opplevd det for å forstå det. man føler seg helt tom og ønsker at vi begge sovnet inn der og da. Jeg lå der med henne en god stund før jeg gikk og hun våknet ikke da jeg gikk heller. Fryktelig vondt, men på et vis så ga jeg henne litt trygghet og ro.
Så ble det da til slutt lørdag og jeg skulle hente henne hjem en tur. Hun var glad Eli. Vi skulle få Isabelle og Emma på besøk så vi måtte jo prøve å få til litt mat. Hun skulle jo hjelpe til da og litt hjelp fikk jeg jo. Det viktigste er at hun føler seg nyttig ikke hva hun gjør.Like trøtt i dag så det ble litt soving i godstolen, men bena var igang kl 03.00 i natt ble det fortalt så da er jo ikke det så rart. Hun var så rolig og fin og jeg synes det er bra hun hviler litt å det gjør ingenting. Det at hun sitter i ro og slapper av når hun er hjemme er bare bra for da er hun trygg. I kveld skal vi legge oss tidlig sa hun og forklarte meg hvor vi skulle sove. Rart dette, men opp i andre etasje har hun ikke gått siden hun lå ei natt hjemme. Ned i kjelleren har hun vært med meg. Får vel si at så veldig selskapelig var hun vel ikke mot gjestene våre for hun sov mye. Det tror jeg var bra for det er ikke så enkelt å være barnebarn heller når mormor traver rundt uten mål og mening. Det var vel fint for Emma å oppleve mormor så rolig for hun forstår jo at mormor er veldig syk. Det ble jo kveld og jeg måtte jo prøve å få henne ned igjen på best mulig måte selv om jeg helst ville hatt henne her hele helga. Jeg er veldig usikker på om hun har godt av det egentlig når jeg ser hvor fint hun har sklidd inn på 3C. Hun er veldig blid mot alle der da vi kom tilbake. Like blid er hun jo selvfølgelig ikke på meg.
Jeg ble jo sittende der en god stund for det er jo ikke så helt enkelt å reise fra henne, men hun var veldig trøtt og godtok at jeg dro til slutt. Egentlig så har jeg lyst til å være der til da hun legger seg, men er redd for at jeg kanskje kan ødelegge litt rutiner. Jeg tenker at jeg liksom kan hjelpe henne med hennes gjøremål før hun legger seg og så sitte hos henne til hun sovner. Jeg skal spørre om det en dag for det hadde vært godt å gjøre det. Jeg brukte smøre føttene hennes da hun bodde hjemme og det likte hun godt. Det å gi bort trygghet er noe av det fineste som finnes og det gir fred i en sliten sjel.