Det går en fremmed rundt i vårt hjem. Den fremmende likner på Gullhjerte mitt. Jeg fører jo også at det er henne. Ser ut som, høres ut som og en svak lukt av parfyme sier at det er henne. Hjernen min blir for alt er jo der unntatt en ting. Den stille rolige måten å være på den mangler. Den fremmede lage mengder med støy og ordene uten sammenheng kommer stadig ut av skikkelsen. Ofte blir spørsmålet hva sa du nå ? Jeg forstår ordene, men så mye mangler at jeg får problemer med å sette det sammen til en setning. Når jeg spør hva sa du nå , blir svaret jaaaa. Svaret et langt jaaaa er mangel på å huske hva som ble sagt først. Alt er borte og vi bruke altfor mange ord. Det usynlige språket er borte.
Erfaring er lærdom, men noe kan bare ikke læres. Det å se at alle muligheter er brukt opp det kan ikke læres hos meg. Jeg glemmer for fort og eg fin natt sammen fører til at jeg er tilbake ved start igjen. Rykk fram til…… sies det ofte i spill. I vårt spill rykker vi alltid tilbake. Tilbake til dit jeg tror alt er mulig. Stadig tilbake og jeg er trøtt, trøtt av alle nedturer som aldri vil ta slutt. Gi opp, men det kan jo ikke jeg for det handler om mitt liv. Mitt liv og retten til å kunne ha litt lykke. Lykken med det å kunne våkne en søndags morgen med en livløs arm der det sover en som betyr så uendelig mye.
Vi våkner. Var det en vond drøm ? Den fremmede våknet sammen med oss og vandringen mot ingenting begynte. Det var søndag. Lyden av et par joggesko som jeg har hørt så mange gange før, den var der. Lyden av papir revet av rullen, akkurat som før. Det var ingen drøm, det var søndag, det var morsdag. Hvor var mor eller mamma ? Så det satt vi da Isabelle og jeg og var familie sammen, men uten min Eli, uten Isabelle`s mamma. Blomster, kake alt var der, men hun manglet. Kaos, bare vondt så hva gjør man ? Gråter ? Nei, man forsvarer seg med å le. Det kan bare ikke være sant.
