Atle Lundhaug
sdr_vivid

Dagen i morgen skal bli min verste dag.

Dagen i morgen skal bli min verste dag og det står i sterk kontrast til Erik Bye`s sang. Han synger Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre………. Jeg mestrer ikke dette så veldig bra. Ikke i det hele tatt egentlig. Hadde man bare trengt å mestre en gang, en dag, men det er hver eneste dag. Hver forba…… dag et steg bakover stadig lengre vekk fra det man ønsker seg. Ønsker kan være så mangt, men det var ikke milliongevinst i Lotto. Det var de siste årene sammen hver dag da vi ble pensjonister. Jeg ble tidligpensjonist, vi fikk hver dag sammen det sørget alzheimer for. To år sammen i helvete, hver eneste dag. Så var det slutt, men ikke helvete, det fortsetter.

Et godt liv i morgen.

Et godt liv, hva er det ? Tur sykehjemmet med et håp om at alt er så mye bedre, retur hjem med en visshet om at ingenting blir bedre. Bedre, ja dersom du tenker at hun ikke selv forstår hva som skjer inne i hennes hode. Jo, se da er alt bra. Jeg sitter på orkesterplass i en forestilling jeg aldri i min fjerneste fantasi kunne forestille meg at vi skulle få.

Jeg sitter her og ser rundt meg og vet jeg må ta et tak i dag for her har et par joggesko gått maraton. Det meste er på feil plass og det er jordbærsyltetøy på duken. I skapet står X antall glass som sikkert er brukt og bare satt opp igjen. Jeg skal prøve å holde vårt hjem slik som hun hadde gjort, men for hvem ? For meg ? Jeg kan bo i jordgamme for det er ikke et hjem dette heller, det er et oppholdssted. Et sted man ikke vet om man vil være, men er her.

Finne seg et liv, men se da må man ønske å leve. Jeg ønsker alt tok slutt. Det er totalt mørke her, totalt mørke i solskinn.  



8 Kommentar postet

  1. Jeg synes det er gode kommentarer du har fått. Det er svært mange som har ulike Alzheimerhistorier rundt om i landet og uten tvil så er det de pårørende som har det verst. Min mor var midt i 60-årene da hun slo følge med far på hans vei inni “tåken” og da var min yngste søster ikke fylt 30 engang, som er altfor tidlig å miste en far…
    Du trenger etterhvert et liv ved siden av Alzheimer, og det er bare deg selv som kan ta tak der. Det finnes eksperthjelp å få, og det finnes medisiner, for du høres deprimert ut nå…
    Forøvrig synes jeg du gjorde det absolutt riktige når du lot Eli få bo der hun bor i dag.

    • Ja jeg er deprimert, det går i bølger etter hvordan Eli`s form er. Når hun er som i helga og igår så blir det veldig tungt for jeg forstår ikke hva jeg gjør galt. Så blir det jo også slik at samvittigheten gnager veldig fordi hun vi hjem.

  2. Å gå videre er ikke det samme som å glemme. Å gå videre er å akseptere det som har hendt og fortsette leve. Hei på deg Atle ! Jeg fant disse ordene på nette da synes jeg du kunne få lese det. Jeg har levd med min kone nå i 60 år, ja seksti år. Hun fikk alzheimer for 15 år siden så jeg vet hva du føler og lider, men du må se og løfte hodet snart, ikke bare gå og synes synd på deg selv. Min KJÆRE kone mistet de fleste begrep på gjøremål for mange år siden. Hun trenger hjelp av meg til alt, få i seg mat, stelle seg , dusje, gå på do, av og på med klærne, gå over gulvet, reise seg fra en stol og mange, andre daglige gjøre mål. Språket er snart borte. Jeg sa til meg selv når hun for 15 år siden blei syk, dette skal jeg KLARE. Har ikke noe hjelp i huset. Våre barn bor 2 timer kjøretur herfra så der er det heller lite hjelp og hente. Jeg blir 80 år til høsten og sliter med kraftig KOLS. Har invitert deg hjem hit flere ganger Atle men forstår at du ikke ønsker kontakt. Håper du ikke bare sletter dette innlegget mitt men heller tenker over det jeg har skrevet. Med de beste ønsker for fremtiden din. Hilsen Arne

    • Jeg har fått så mange visdomsord fra nettsteder og fra andre mennesker at du aner ikke. Felles for alle gode råd og visdomsord er at de er sagt av personer som ikke er meg. Jeg skriver det jeg føler og så tåler jeg vel mindre enn folk flest da. Jeg er menneske derfor synes jeg synd på meg selv, men ville så gjerne ha byttet plass med Eli. Jeg tok også en beslutning den gangen jeg ble hjemme med Eli. Da hun flyttet så var det etter råd fra personer som kan dette med hva som er best for Eli. Visst er hun mye dårligere nå, men jeg hadde vært en dårligere sykepleier for henne enn der hun nå er. I perioder er jeg sint for at jeg sa ja, men forstår at hun har det bedre nå. Skal jeg føle meg litt dårligere enn deg fordi du har hatt din kone så lenge hjemme uten hjelp? Kan hende det er din måte å synes synd på deg selv fordi du ikke lar slipp. Når du er syk selv så er det kanskje uforsvarlig å ha henne hjemme. Jeg vet ikke, det gjør bare du. Som sagt så skriver jeg det jeg føler når jeg skriver, men jeg trenger ikke skrive i det hele tatt. Jeg tror kanskje det kan være nyttig for andre som også kommer til å synes synd på seg selv å lese om det kaoset som råder oppe i hodet.

  3. Det er ikke godt å si hva som er best eller verst. Min pappa fikk også Alzheimers, og så fikk han kreft. Alzheimersen nådde ikke å utvikle seg så veldig. Han døde før han kom så langt. Et kjempehardt slag for min mamma som mistet sin kjære så alt for tidlig. Først sorgen i å ha to alvorlige sykdommer, deretter sorgen når alt var over.
    Begge deler er en ubeskrivelig og hjerteskjærende sorg, som er utrolig vanskelig å sette seg inn i. Jeg kjente jo på den jeg også. Det var jo min pappa. Men det var jo verst for mamma, hennes store kjærlighet og gode livsledsager smuldret bort, og hun satt igjen helt alene.
    Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Det er ikke så lett å finne livsglede midt oppi en sånn sorg. Men den er der. Man må bare jobbe seg gjennom alt det vonde først, før man evner å se alt det gode som også er. For mange er det godt å søke hjelp. Jeg gjorde det selv når ting var for tunge og også min mamma ble alvorlig syk. Da søkte jeg hjelp. Jeg synes nok ikke at hjelpen var så god, det manglet kjemi med terapeuten, men likevel så var det første steget, som så hjalp meg videre 🙂
    Mørke stunder er vanskelige…..ingen tvil om det.

  4. Gjør vondt å lese. Ikke lett å sette seg inn i HVOR vondt det gjør for deg som lever i dette hver dag, men kan nesten føle smerten din gjennom ordene. Tanken på å《miste》en kjær blir ikke det samme som å leve tett på det hver eneste dag😢😔💞

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist