Friheten i vedskjulet.

Det å kløve ved er ikke så moro, men slettes ikke så verst heller når urokråka går frem og tilbake. Fra kl.5 og til vi fikk oss en tur ut på glatta. Da vi kom inn igjen begynte hun der hun slapp så derfor sitter jeg her sammen med en haug ved. Tørt stille og fredelig. Gjør ingenting om jeg blir her ei stund heller for hun aner ikke hvor lenge jeg har vært her. To ganger har hun vært ute å gjømt toalettpapir ( ubrukt takk og lov ) i steingjerdet. Som en tyv om natten sniker hun seg rundt hushjørnet og tror ingen ser henne. Det er en utrolig opplevelse å se hun jeg har hatt så mange fine år sammen med det hun prøver å lure meg. Når jeg spør hvem som har lagt papiret i steingjerdet ser hun ned og kan ikke forstå hvem som gjør noe slik. I og med at hun snur seg for å se om noen ser dette så vet hun jo at det er feil. Dette sammen med konstant vandring på toalettet gjør det nesten uutholdelig. Enda godt at hun de siste par nettene har sovet uten å stå opp på natta for det i tillegg, uff.

Alt vi trenger hjelp til er å få has på disse tvangstankene så er det mulig å overleve sammen enn så lenge. Fortsetter dette så blir dette siste vinteren det går ikke å holde på slik. Jeg har et hus og alt som det fører med seg og foreldre på over 90 som også kommer til å trenge hjelp det ser jeg jo. Dersom de skulle trenge en del hjelp utover så har jeg et kjempeproblem.

Jeg har så vanskelig for å gi opp det er bare slik, men nå begynner jeg kanskje ane at det blir resultatet dersom dette blir værende slik i vinter. Får håpe det går å få henne roligere på en grei måte. Da var det slutt for nå har hun oppdaget at jeg mangler og tøfler på isføre er ikke bra.