solskinn
Sola skinner på alle.

Fysisk venn.

Så er kaffekoppen tømt og tanken tenkt, sa han bestefar. Det betydde at nå var det jobb som ventet. Jeg har ingen jobb å gå til, men stopp en halv. Det har jeg jo. Min jobb er å ta vare på det Eli var så glad i. Det er litt for mye jobb akkurat nå, men Vamp er gammel og vil ikke ut i skogen bestandig. Jeg har tid. Vamp er en venn, en fysisk venn.

Dette med venner ble plutselig så viktig fordi jeg hadde mistet min bestevenn. Akkurat slik har jeg følt det lenge nå. Tanken kom her til kaffekoppen, koppen med noen ord av salige Hans Børli  På koppen står det Livet er ikke bare titusen strevsomme steg mot små mål. Nei, livet er rikt nok til å være bare sus i myrull.

Egentlig så er venner jeg har hatt kun vært venner på telefonen, men viktige nok allikevel. Det var aldri så mange kaffebarer å gå på ute i skogen. Hvorfor er så behovet så stort nå ? Jo, det er fordi jeg har mistet min fysiske venn. Jeg kan prate med henne, men ikke slik som før. Jeg kan ta rundt henne, men ikke slik som før. En arm er nok dersom jeg står på siden. På siden, aldri foran, aldri bak. Da blir jeg enten begrensende eller truende. Jeg kaster skygge.

Min beste venn nå er på Snap. Du smiler du å tenker at venn på Snap er ikke venn, men jo for der bommer du. Min er en lang dags kjøretur unna. Tenk på barna dine eller barnebarna for den saks skyld. Vi har sørget for at teknologien har havnet rett i fanget på dem. Da jeg var 9 år hadde jeg laget meg både pil,bue og sprettert. 9 åringen han googler hvordan man lager det. Det kaller vi utvikling og den skal vi være glade for ellers hadde vi fremdeles tasset rundt i skinnfell slepende på kona etter håret.

Det var dette med venn da. Er det så på død og liv slik at det må være fysisk ? Kanskje er det mye bedre med den avstanden ? 9 åringen har trolig en Snapvenn på andre siden av jordkloden og synes ikke det er så merkverdig. Det blir trolig en viktig brikke i det å bevare verdensfreden. Lenge leve duppepingsen som fungerer over landegrenser.

Jeg lever i duppedingsverden og trives utmerket med det. Så godt liker jeg det at jeg har kjøpt meg en duppedings på 4 hjul. Så skal ikke jeg si at det var for å spare miljøet. Lommeboka sparer medt selv om det vel blir en rar måte å regne på det også. Så nå er det å få denne duppedingsen min største glede framover. Da kan jeg holde kontakt med duppedingsvennen min uten engang å drasse på mobilen. Hvem sa at en fysisk venn var så viktig.

Pia fortalt om den gamle naboen sin som jo er borte forlengs. Det sank liksom ikke helt inn med en gang. Hennes grunnmur i livet forsvant fra denne verden da hun var i 50 årene. Det ble aldri en ny livsledsager for savnet var for stort. Jeg har vel følt litt som om jeg nærmest har blitt dømt til ensomhet en ensomhet jeg egentlig valgte for mange år siden. Vi slapp aldri noe inn i livet vårt Eli og jeg. Det var slik vi ville ha det. Jeg har vel egentlig valgt min vei og må prøve å finne tilbake dit. Jeg har egentlig ikke evnen til å få panikk så hvorfor nå ?

Vi hadde en del drømmer om ting vi skulle gjøre. Det er vel der på veien mot de drømmene jeg skal fortsette. Det er vel den beste måten å fortsette være glad i Eli på. Jeg ser jo at jeg ikke vil være så viktig for henne framover, men som andre har sagt før meg. Hun er viktig for meg alltid.

Det er ikke historien om Romeo og Julie dette, men om to helt vanlige mennesker som klarte være venner først og fremst. Egentlig blir det motsatt også for den balkongen har jeg falt ned fra flere ganger mens Eli sto på bakken. Det var vel der jeg skulle stått med en lutt. Lenge leve Snap 😉

Ekorn på besøk.
En venn på besøk.