Han lever inni oss.

Det  ble en fin kveld og gutta og jeg koste oss med hvert vårt nettbrett. Tror vel også at det gikk ned litt av helgegodisen. Fikk da slått av en prat med Eli i kveld også. Det var godt å høre stemmen hennes og hun var glad for at jeg ringte sa hun. Det var riktig moro å høre stemmen hennes og at hun virket så glad. Jeg fikk da sagt at jeg henter deg på tirsdag.

Gleder meg for jeg har ikke sett deg på lenge, sa hun.

10 ord, satt sammen i en hjerne ødelagt etter Alzheimer’s herjing som betyr så uendelig mye for mottakeren. Det kan hun tenke langt der inne selv om hun går rundt på autopilot. Det er ikke så mye som betyr noe lenger, men det å føle at hun faktisk gjorde et tankebild av noen som skal bli til et menneske til slutt er en oppmuntring. Du huske på at så mange ord trengs ikke da de er satt inn i et bilde.

Det har blitt litt dårlig med oppdatering et par dager for i går var jeg på Toten en tur. Langt å kjøre, men det var underholdning på veien ettersom det var styrkeprøven i helga. Jeg møtte utrolig mange trøtte med såre romper, det er rart med det med så mange timer på sykkelen. Det vat koselig å slå av en prat i fred og ro. Helt fredlig og helt rolig blir det jo ikke med rakketten Bruno i nærheten for han er som Lucky Luke raskere enn sin egen skygge. Agility potensiale her med en stor posjon og tålmodighet.

Som jeg har sagt før så har vi en liten engel som hviler ved Kolbu Kirke. Det er Mats som døde ikke så lenge før han skulle entre denne verden. Mats har fått en betydningsfull oppgave selv om han ikke lever. På venstre underarm har jeg en tattoo av ei lita hånd og en fot som er hans. Mats er min hjelper for den hånda og foten plasserer meg inn i Eli og mitt felles liv. Mats er på en måte min id og em hjelper i hverdagen. Det går ikke en dag uten at Eli sjekker inn den id’n og så kommer historien om Mats. Han kommer for alltid til å lev selv om han er død. 1.7.2005 er jo en stund siden, men det er like tungt og like nødvendig den turen oppom kirkegården. For meg blir jo koblingen til den vesle gutten veldig spesiell. Det koblingen koblingen komme til å vare livet ut. Det er veldig sårt å høre Eli fortelle at hun holdt ham i armene for det er noe som aldri alzheimer kan ta fra henne. Jeg satt også med den vesle gutten i fanget og har aldri angret et sekund på det.

Han lever inni oss.

 

4 Kommentar postet

  1. Så trist, sorgen blir liksom aldri borte selv om det går mange år! Er et fint minne med en tatovering og godt for dere begge at også hun husker den lille 💖

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist