Håpet er lysegrønt tror jeg det var Alexander Kielland som som sa. Jeg sitter å ser på håpet og de er bittesmå og hvite. Skal virkelig disse små pillene med styrke 25mg kunne hjelpe på den situasjonen vi nå har hatt en tid og som ser ut til å bli enda verre. Får vi bort dette som vi får kalle “tvangstanker” så blir det et mye enklere for da kan vi komme i gang. Det gjør vi ikke med noe i dag. Vi står bom fast og det liker jeg ikke. Det er best å handle alene nå for hun er så urolig, men det er jo også dumt for det tror jeg kan føre til at hun isolerer seg så det går ikke.
Vi har ikke gjort noe i dag for jeg var noe så fryktelig trøtt. Det ble badegulvet to ganger i dag for å klare stå på beina. De der 130 milliardene med hjerneceller var alle oppbrukt, men noen våknet da opp fra dvalen til slutt. Nå er det visst forresten slutt her i sofan mellom beina mine for der sitter urokråka og sover. Ikke veldig lett å skrive med begge armene rundt henne og nettbrettet midt foran. Her blir det nakkeskader.
Vi tok en biltur utpå ettermiddagen for å bryte litt uvaner for det bruker gå bra. Tur til Sverige der vi kjøpte en slik varmepute til å ha på magen eller et annet sted der varme trengs. Ullsokken min med riskorn er utbrukt. Hun synes det er godt med varmeputa på magen.
I kveld blir det å begynne med den nye medisinen og avvikle to andre og det blir godt. Kanskje Sobril også unnværes og brukes kun til brannslokking. Ønsketenking kanskje, men jeg tenker det allikevel.
Det må jo snu en gang vi har mer vi skulle ha gjort.