Har du tenkt på det at mens du går rundt med kameraet ditt og leiter etter motiv så står du ved siden av et. Må det være en blomst, et insekt eller noe annet som er fargesprakende. I menneskeverden betyr det oftest at personen forandrer seg fort når fargene forsvinner. Samme klær, samme mening ………det gjelder å se lik ut.
u fant en vanndråpe akkurat som 100 andre, men jeg fant en dråpe av kvae. Om du søker etter det alle andre finner så fant du vel ingenting.
Ikke så spesiellt med trekopp tenker du, nei jeg er heilt enig for du kan få kjøpt en på Felleskjøpet som smaker matolje et par år. Min levde opp som ei lita vorte på ei bjørk oppå Rena. Den bjørka sto ved Hemmlas bredde akkurat der auren biter så ille bra i regnvær. Bjørka står sikkert der enda, men vorta som ble til en knute den tok jeg med meg heim i 1990. I 1991 drakk jeg første gangen av koppen jeg laga av knuten fra Rena.
Detta var vel ikke så spesiellt sier du. Jo da, sier jeg for jeg fant den ved sida av gjerdet hos en nabo som han Odd Uno har laga. Så det er ikke spesiellt det er det vet du. Det finnes ingen fleire slike gjerder og den tørre planta den klemte siste bløtsnøen ned på bakken.
Detta er enda mer spesiellt for det er ingen snø der nå og solflekken kommer aldri meir til å treffe akkurat der. Skogen foran er borte nå så det blir ingen flekk meir.
Det er små øyeblikk som aldri meir kommer til å dukke opp akkurat der å da. Så når du smiler så fint på selfien din i dagens outfit så er du ikke så unik, du kan jo væra der imorra å.
Detta løvet finner jeg heller ikke igjen enda vi labber der hver dag, snøen og smeltevatnet tok det bort. Er du unik eller er du en kopi av alle andre ? Tør du stå aleine med dine meninger ? Er du villig til å ofre alt for at noen skal få en plass i solen ? Kan du slikke dine sår å fortelle verden at du har det bra ? Jeg bare undrer litt på det.