Foto Morten Eik for Se&Hør
Så var det vel kveld da som tavla til Eli ville ha sagt, jeg har ikke sett etter for jeg vet det jo. Din største fiende er egentlig døgnet for det skifter fra lyst til mørke og tilbake igjen nå i august. Det forstår du og jeg, men ikke Gullhjerte mitt. For henne blir det mørkt like fort kl. 8.30 som kl. 20.30. Min verste fiende er også tiden for den stjeler henne fra meg litt mer hver dag.
Jeg har vel ikke fått gjort så mye annet enn å prøve gjøre det litt koseligere for Vamp og meg. Så har vi vært på bursdagsfeiring hos Aksel Kristian. Lyst hadde jeg ikke, men Aksel er en følsom ung mann som jeg tror trengte å se at morfar var den samme selv om mormor har forandret seg.
Bursdag. Jeg har liksom vært inne i et rom som gir ekko av min egen stemme selv om praten gikk lett på bursdagen. Late som om man har stålkontroll mens kaoset river og sliter innvendig. Dette stadige hule ekkoet som sørger for at man ikke får med seg alt andre sier. Tankene og jeg er ikke på samme sted og kampen mot gråten er der hele tiden. Jeg er der, men er der liksom ikke heller.
Så drar jeg heim, litt tyngre bein på gasspedalen for inni hodet er det noen som venter. Ingen venter for det var tomt. Jeg visste jo det bare håpet en kort stund. Vi går tur, Vamp foran jeg bak. Det er da jeg vet det er bare vi to ellers hadde Vamp gått bak. Hvorfor han går bak da vi er tre vet jeg ikke, men det har med trygghet å gjøre. Matmor som før var stille hun lager støy i vare hundeører, han går bak.
Livet ble snudd på hodet da beskjeden kom i 2016 og hvor mange ganger det har snudd seg etterpå vet jeg ikke, men det føles som å være i rotasjon hele tiden. Vi går for vi skal heim til et hjem som har gått i oppløsning ikke fordi det mangler kjærlighet, men fordi denne forbanna sykdommen tok fra oss alt. Vi går heim Vamp og jeg, heim til ingenting.