Low battery, return to home.

Low battery, return to home. Det sier en stemme i fjernkontrollen til drona mi når jeg har fløyet lenge nok. Da kommer den tilbake Home og finner igjen samme plass  fordi der var det trygt å lande.

Inne i hodet mitt blinker ei rød lampe og en stemme sier Low battery, return to home. Jeg har vel fløyet lenge nå og har ikke funnet noen landingsplass som er trygg nok. Home, var en plass som var vår, men når en mangler er det ikke mer Home. Gullhjerte mitt er ikke død, det hadde vært enklere da for så kunne man blitt ferdig med sorgen engang. Vi skal jo alle dø. Gullhjerte mitt lever, men hun mangler og hennes plass skulle være der hun hører hjemme. Det er her i et hjem hun skapte og fylte det opp med blomster og kjærlighet. Det er unaturlig å leve på hver vår kant slik, men så er det ikke vi som er skyld i det, den djevelen heter Alzheimer. 

Når jeg møter noen på veien og de spør om jeg er ute å leter etter motiver til kameraet mitt så bruker jeg svare at jeg leter etter lys. Jeg leter etter lys nå også, men uten kamera. I ettermiddag  fant jeg litt lys, akkurat så mye at kvelden ikke ble så vanskelig. Jeg bruker ringe ned på 3C for å høre hvordan det går. Det gikk bedre nå enn i går og hun var mye roligere. En ting gjorde meg ekstra glad, hun hadde begynt å hekle og med litt hjelp gikk det helt fint. Eli heklet bestandig før, men siste 7 – 8 år tror jeg ikke hun har prøvd engang. Det var lys nok for meg. Jeg trenger ikke mer for å få et motiv i mitt indre kamera. Lykken kan være bitteliten og enda så uendelig stor.