Himmel og helvetet.

00.05 sier klokka på nattbordet med røde blinkende tall. Da var det slutt på sovinga her i huset, det ble nesten 2 timer i natt. Det måtte selvfølgelig bli slik når jeg var så optimistisk å begynne planlegge at kanskje vi ikke trenger antidepressiva. Beviset og belønningen kom i natt i form av vandring og romstering rundt i huset. Bra vi bare kom bare til planleggingen som jo var en drøm på ei rosa sky. Jeg trodde liksom at jeg skulle kunne ta tilbake livet vårt litt, men nei det er og blir borte. Med litt mindre medisiner tenkte jeg liksom at vi kanskje kunne få trent litt, gått litt i skogen og prøvd å lære nye gamle ting om igjen. Det begynner å bli litt lite utfordringer med runden over Vestfjell. Men nei da er vi i gang igjen. Jeg er trøtt og jeg er sint innvendig, men det får bli der inne for å vise sinne, skuffelse og at jeg ikke er så glad akkurat nå se den fella har jeg gått i før. Det var tidlig i sykdomsforløpet. Det tok lang tid og få henne til å forstå at det var sykdommen jeg var sint på. Kanskje forsto hun det aldri heller, men hun roet seg da.

Noen ganger blir man sint inni seg, det er bare menneskelig når du dag ut og dag inn prøver å legge alt til rette for at ting skal fungere best mulig og så krasjer alt på sekunder. Når hun kom hjem fra Sanderud etter oppholdet der 23/1 var jeg full av pågangsmot og hadde 1000 ideer om hva vi kunne gjøre for å bedre situasjonen. Alt gikk fint og hun tok imot læring. Nå snart 7 mnd senere står absolutt alt i stampe og veldig lite fungerer uten min hjelp. I tillegg har jeg fått en totalt kollapset mage i fanget som må tømmes 4 ganger i timen. Det er nok i hodet det sitter, men blir det så mye bedre for det ? Fra kl.00.05 til kl.01.00 fulgte jeg henne ned i første 3 ganger uten resultat. Å har hun vandret rundt resten av tiden.

Jeg sitter her på kjøkkenet mens Vamp sover ved beina mine og hun har sovnet på badegulvet.

Det er bekmørkt ute og enda mørkere i mitt sinn, jeg er trøtt, oppgitt og nokså på bunnen i det svarte hullet.

Når det lysner av dag må jeg ha ristet av meg nattens begivenheter og prøve få til en ny start for oss begge. Klarer jeg det ?

Jo jeg klarer det, jeg har vært på rundreise i alzheimerhelvetet før.

Veien blir til men du går heter det, men veien med alzheimer er smal, svingete og full av motbakker som virker som en enest lang utforbakke. Du kan aldri forberede deg på hva som hender neste dag.

Himmel og helvete er ikke så langt fra hverandre som du tror.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist