Høst er vel en slags tid for ettertanke. Vi gå jo inn i en den fargerike tiden der naturen forbereder seg for vinter. Med høsten kommer også depresjonen. Den er alltid der for min del. Slik var det aldri før Eli ble syk. Vi var to. Jobben, trening og alle gjøremål hjemme gjorde sitt til at tiden strakk ikke til for slikt. Høsten ga også mørkere kvelder som bidro til mye kos sammen. Et glass med rødvin og sitte tett sammen i sofaen ga felles varme. Nå er jo alt det borte og jeg må finne den varmen alene.
Det er en stund siden jeg har hatt Eli hjemme nå. Det er alt annet enn problemfritt å få henne inn i bilen. Ta seg inn selv klarer hun ikke for hun forstår ikke hvordan. Alt dette ble borte under korona stengningen. Det gikk 15 måneder før hun kunne sette seg inn i en bil igjen. Da var alt borte. For å bedre litt på det å få henne inn har jeg kjøpt en sklipute fra arcus-vita. Den prøvde vi første gang nå i helgen. Det gikk i og for seg bedre, men vi må nok øve litt på det også.
Etter mye strev inn og ut av bilen ventet nye utfordringer, trappen inn. Fire trinn som nesten er Mount Everest for Eli med dårlige bein. Denne gangen ble det rampen som var enklest. Glad og fornøyd er hun alltid så det er ikke så godt å vite om hun var glad for å komme hjem. Det spiller ingen rolle egentlig. for meg betyr det mye å se henne hjemme. Da er hun 100% mitt ansvar og det gir meg en god følelse. Det er jo dette med å ta vare på jeg savner mest. Vel var og er det slitsomt, men jeg savner det veldig. Jeg har aldri klart å akseptere at sykehjemmet er hennes plass. Dersom jeg skulle valgt på nytt det valget jeg måtte ta for fire år siden så hadde hun vært hjemme. Nå er det forsent.
Så var hun hjemme da og den vanlige turen fra gangen inn på kjøkkenet, gjennom dagligstuen og inn i stuen. Denne gangen kom hun ikke tilbake. Hun ble stående å holde seg i en stol i stuen. Noe stoppet henne. Helt plutselig visste hun ikke hvordan hun skulle ta seg videre. Det skjer også noen ganger når vi går ute. Det føles ikke som om hun får dårlig balanse og stopper av den grunn. Hun bare stopper. Bare å ta henne i hånda å la henne hvile litt mot meg så går det over. Det ble parkering i stolen og der sovnet hun.
Det ble middag og noe godt etterpå, enda mer soving og til slutt kveldsmat. Hun sov stort sett hele tiden bortsett fra når hun fikk mat og jeg skiftet på henne. Det er jo nå her hjemme jeg kan se hvor mye dårligere hun har blitt. Alzheimer hviler aldri. Mye mer behov for søvn, går ikke så mye rundt og veldig lite språk er det som er forandret i sommer. Selv om språket er veldig mye dårligere så forstår jeg veldig ofte hva hun vil si. Alle årene sammen har vel gjort oss nokså like tenker jeg.
Så ble det tid for å dra ned til sykehjemmet igjen og nå gikk det bedre å få henne in i bilen. Dette skal vi få til før vinteren kommer. Det var en trøtt sliten Eli jeg leverte fra meg på kvelden. Litt trøtt og sliten var jeg selv også. Enda trøttere var jeg da jeg våknet søndag for hjernen hadde vært på leting hele natten etter hva jeg kunne ha gjort annerledes. Inne i mitt hode er det alltid leteaksjon. Alltid tre årene dører, Hva, Hvorfor og Hvordan.
Legg igjen et svar