Det å finne tilbake til seg selv…

Det å finne tilbake til seg selv er så langtfra enkelt. Det betyr jo at man må ha en stor del selvinnsikt. Tror jeg kan skrive under på at det har ikke jeg. Jeg vingler meg fram i livet uten plan og uten et målet. Hun som laget planer og satte mål mangler. Fysisk borte er hun ikke, men delvis språk og evne til å oppfatte situasjoner er kraftig redusert. Cogito ergo sum det på armen min. Skrevet i smerte som det heter i sangen.

Det å skulle håntere en situasjon som……..

Det å skulle håntere en situasjon som stadig forandrer seg er slitsomt. Det er vel mest psykisk slitsomt, men blir liksom fysisk også. Du tappes for energi og klarer kanskje ikke å fylle opp til neste hendelse. Slik er det for meg ettersom jeg stort sett besøker Eli hver dag. For meg er jo dette på et vis små øyeblikk av lykke også. En lykke jeg ikke vil unnvære. Noe  uventet positivt skjer alltid. Det å finne en slags gled i små ting er nødvendig for å orke med.

Jeg bruker si at den beste dagen var i går. Slik er det med Alzheimer. Visst kan Eli glimte til og det er like godt hver gang, men stort sett så er det en vandring nedoverbakke. Språket har som sagt blitt nesten borte. Mest egen skapte ord som kommer bortsett fra ja og nei. Jeg kjenner henne jo ut og inn så ofte viser mimikken meg hva hun vil. Det å gå for egen maskin har jo også blitt veldig begrenset. Noen dager mulig med en runde i gangen med god støtte. Jeg bruker gå baklengs slik at hun kan bruke hendene mine som støtte.

Å finne frem rullestolen var et nederlag. I hver fall for meg. det å se henne som alltid har vært i bevegelse var veldig vondt. Så er det dette med at det er utendørs vi alltid har trivdes best da. Slik var det at rullestolen faktisk ble litt god. Nå kan vi gå langt og Eli er blid som ei sol. Bare å håpe på en vinter uten snø så blir det bra. Blir det for mye snø så får Rønningskiene monteres på hjula. Ekte treski fra Eidskog er ikke å forakte.