Hula mi.

Fluer, hadde det bare ikke vært for noen for…… fluer, et uvisst antall av dem så hadde vi sovet til kl. 8. Det ville ikke disse summende alltid sultne så hadde alt vært ok. Vel så er da ikke kl. 6 noe problem heller da her hos oss. Det er sommer og lyst tidlig så vi er oppe til tross for kun +7 på morgenen i dag. Det blåser nordavind. Det var langt fra koselig å sitte under taket med kaffen på morgenen, men vi gjorde det allikevel. Eli sov hele natten også i dag til tross for at jeg ikke ga henne Vallergan i går kveld heller. Rart å prøve om hun har fått en god rutine på det å sove nå. Det ser slik ut faktisk. Nå er jo jeg blitt vant til at en gang er ingen gang og to ganger er et forsøk så hva som skjer i kveld vet ingen.

Litt mer krevende å være amatør sykepleier i dag, men nå har jeg bestemt meg for ikke å la meg irritere og da har det gått bra. Besøk av datter Linda og hjemmesykepleien hjalp jo også til med å holde det jeg hadde bestemt meg for. Det er jo også veldig lett å la seg rive med i Anette sitt smittende gode humør. Alltid like koselig med besøk av henne. Eli har vel vandret litt i dag også, men idag har jeg vært litt foran henne hele tiden så jeg synes det har gått bra.

Vi hadde litt jobb å gjøre på gravene vi tar oss av også for regnværet og det kalde været har ødelagt litt. Hun vil jo så gjerne ta en biltur så da passer det bra. Med noen nye planter, ny kompostjord og håp om sol og varme så blir det nok fint igjen.

Vi gjorde også en liten avstikker innom mor, men fikk ikke blitt så lenge for da begynte mage til Eli igjen. Det ble litt for mye i dag og da blir det slik.

Vi satte oss ned litt tidlig nå i kveld og pratet litt. Da får jeg vel si at jeg nesten fikk hakeslepp for hun fortalte om rommet hun bodde på.

Hula mi, som hun kalte det. Jeg har sett det rommet en gang, men det er som regel nok for meg til å huske ting. Eli hadde fått med seg alt også at noen var inne der om natten å så til henne hadde hun fått med seg. Jeg ble litt glad fordi hun begynte å prate om det at hun hadde vært borte og jeg sa at vi på denne måten kunne kanskje få e bedre hverdag den tiden vi var sammen. Det var veldig godt å få forklart henne at dette ikke betyr at hun skal være borte fra meg hele tiden. Tenk det tror jeg hun forsto for hun hadde fikk tilbake det blikket jeg kjenner så godt. Det ble en god time vi fikk.

Så er det jo bare slik da at alt godt tar fort slutt i skyggen av alzheimer, men nå er jeg i hvertfall sikker på at jeg har Eli’s godkjennelse for det vi nå gjør. Hun er enig langt der inne det så jeg i blikket hennes. Veldig rare disse helt klare øyeblikkene for nå er vi tilbake til vond mage med varm rispose på og en liten tuppelur.