Igår var en vond dag for Eli gullhjertet mitt , hun lengter hjem og savner meg og Vamp. Aner ikke hvor mange ganger hun ringte, men det var mange og veldig slitsomt. Ikke slitsomt fordi jeg ikke likte det, men slitsomt for det gjorde så vondt. Vondt fordi det var jeg som sendte henne til Sannerud. Sannerud er vårt håp på å få en litt bedre fremtid sammen, om noe kan gjøres så greier de det der. Jeg skrev det ned for henne hvorfor hun måtte være borte fra meg på et A4 ark, enkle setninger som alle begynte med » Fordi jeg elsker deg………..»
» Når du blir lei deg og det blir og det blir tungt så les hva jeg skrev til deg » sa jeg.
Jeg vet hun leser for jeg får fine mld fra henne.
Da jeg skal bestemme meg om hun skal være hos meg eller om hun kanskje trenger et eget skjermet hjem, skal jeg da ikke ta hensyn til hva hjertet sier ? Legene er leger de ser på min Eli som en del av en jobb, men jeg ser på henne som min Eli, mennesket Eli. Jeg kan ikke sende henne bort fra meg igjen. Det vil være tortur for oss begge. Hun vil lengte hjem kanskje i uker og jeg vil for resten av livet ha dårlig samvittighet. Dette kan jeg ikke gjøre. Vi skal klare dette Vamp og jeg.
Det har vært en vanskelig tid dette og jeg rives og slites i av en blanding av dårlig samvittighet og håpløshet. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte se tegnene på sykdommen så klart som nå. Det er mengder av av små hendelser som jeg burde ha tatt inn og forstått at noe var galt, men det gjorde jeg jo ikke. Kanskje kunne hun fått behandling for 5 år siden, kanskje 7 for så langt kan jeg spole tilbake og skjønne at noe var galt. Det skjønnte jeg ikke. Håpløshet preges jeg jo av fordi jeg ikke kan gjøre noe som helst. Jeg leser 3-4 timer hver kveld for å finne noe jeg tror kanskje vill få henne frisk enda jeg vet det ikke er der.
Så kommer kvelden som nå og da er det værst for jeg savner jo henne. Å gå rundt her i et tomt hus føles så rart. Eli er overalt enda det er tomt. Alt jeg føler er sorg.
Blir liksom litt rart å trøste seg selv med det jeg selv har sagt.
Sorg er prisen du får betale for at du elsker.
Håper sola igjen skal varme oss i veggen mot sør og at vi mange kvelder enda kan se den blir borte bak Rinnerberget. Så langt som at sola går ned over Merraberget tør jeg ikke tenke for dit er det 6 måneder.