Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Det er slik det står i en salme av Thomas Kingo fra 1674 og det er fremdeles like aktuelt. Slik er det i hvertfall når det gjelder alzheimer. Den ene dagen fungerer alt perfekt og man får en belønning for strevet som ikke kan beskrives med ord. Det å ofre alt for å få glede tilbake er verdt mer enn en lottogevinst i millionklassen for meg for penger har for alltid mistet sin verdi.
På søndag skulle jeg jo prøve om det gikk bra ha Eli hjemme over natta slik at vi kunne få litt tid sammen i andre omgivelser enn på sykehjemmet. Jeg tenkte meg liksom at det skulle få en positiv effekt hos Gullhjerte mitt fordi hjem sitter så sterkt hos henne. Det gjør jo det hos de fleste beboerne, men Eli bruker ordet hjem i nesten hver setning. Alltid samme frase jeg vil hjem. For meg har jo dette blitt et blodslit fordi det er jo jeg som har stjålet hjemmet hennes. Det var mitt ja som til slutt fikk disse dramatiske følgene for henne. Hun kan si det er din skyld at jeg er her. Hun er vanskelig å lest for hun kan være helt klar i det ene øyeblikket for så å forsvinne i det neste. Bare en ting kan jeg lese med sikkerhet. Når hun er slik anklagende så er ikke jeg ektemannen Atle. Jeg blir til Han. Denne Han er en ond person i hennes øyne. Jeg er jo både han og meg så hvordan holde balansen på den knivseggen ?
Som sagt så var dette et forsøk på å skape litt mer livskvalitet for henne. Det var jo det som ville vært resultatet dersom det hadde fungert. Søndagen kunne nesten ikke fungert bedre. Visst vandret hun litt, men jeg tror nok Isabelle og Trond gikk i samme fella som meg. Den var slik jøss så rolig hun er. Gjestene dro tilbake til Toten og på mindre enn en film på Netflix var hennes minnebilde borte. Selv med stikkord var det søkk borte. Hun fikk lurt seg til et par timer søvn foran tv’n før vi fant oss en plass under dyna. Sovnet gjorde hun jo med en gang for klokka va jo rundt 22 og da bruker hun være i seng. Selvsagt sovnet ikke jeg for det er jo over 2 måneder siden vi delte seng. Alt var som før hun sov, jeg fikk ei kald hånd og holde i og kunne knapt høre henne puste. I lysskjæret fra lampa i nabostua lå jeg lenge å så på henne. Hun har blitt eldre i uttrykket Eli denne sommeren.
Klokka 02.30 våknet hun til liv og da selvfølgelig våknet jeg også. Kan vel si så mye som at det var en total forvandling fra dagen og kvelden før. Det gikk ikke å få henne til sengs igjen. Bare å finne frem mat for hun var sulten. Slik gikk det slag i slag til det ble såpass lyst at vi kunne gå ut. Når jeg sier slag i slag så mener jeg jo at bena hennes begynte denne tvangs vandringen. Frem og tilbake helt ustoppelig og alle turene endte på badet. Det rev hun opp sine 3 x 2 tørk som alltid og la dem noen ganger i skap/skuffer eller i lommen. Snart var jakkelommene fyllt opp og rull nr.1 borte.
Skulle jo tro da at å komme ut å gå skulle være bra for der kan vi gå så mye vi vil. Så var det dette med klær da når det er -9 ute. Alle som har hatt små barn vet omtrent hvordan dette er. Det ligner veldig på en liten krig. Jeg måtte ikke bare finne frem, men stå der til alt var på ellers tok hun Craft klærne av slik hun gjorde et par ganger.
Vi gikk en lang tur, nesten litt for langt for en gammel Vamp med vondt i et frambein. Hele turen får jeg vel si handlet om doprat, altså jeg må på do og har med papir. kaoset startet kl 02.30 og måten hun pratet på bar jo da preg av at her blir det mer. Det ble det, men det synes jeg har mindre betydning. Det viktigste er den forandringen fra dagen før. Vinterklær er ikke inneklær, men å få de av var hakket verre enn å få det på. Løsningen ble badekaret. Det fikk klærne av, men de skulle på igjen samme hva jeg sa så jeg ga opp. Resten av dagen fram til jeg leverte henne på 3C før kaffen kl.15 vil jeg helst glemme. Det ble under voldsomme protester jeg måtte få henne opp på avdelingen. Hun fulgte med, men de vakre ordene haglet over meg fulgte med oss helt opp og inn døra. Det mest positive da var at hun gikk inn til de andre, smilte og sa hei. Det var godt å se for så viste hun jo på et vis tilhørighet. Jeg får vel si at det var en nokså slukøret meg som prøvde å gi Malin litt info om hvordan det hadde gått.
Det å ta seg ut gikk ikke på den gode måten mer lik en flukt fra et fengsel. Vamp er jo litt seig i bena nå så en rømming med fart som hjelp går jo ikke. Til slutt måtte hun jo på do såpass at jeg klarte å rømme. Det er jo å rømme man må kalle dette for det var jo det jeg gjorde. Jeg rømte fra noe som jeg aldri vil oppleve igjen. Dersom mandagen er tung for deg så er den en dag jeg helst vil klippe vekk fra kalenderen for alltid.
Vi lærer jo av erfaringer og det fikk jeg lov til å gjøre også. Dette er noe jeg aldri gjør igjen. Det var siste gang Eli sov i sin egen seng for dette orker jeg ikke en gang til, Det er vel tvilsomt om jeg tar henne hjem med det først i det hele tatt. Det kostet veldig dette og det gikk like til nå på formiddagen dagen etter før jeg klarte riste det av meg. 12 timer søvn forteller meg at dette var farlig nær det jeg tåler for så lenge har jeg ikke sovet på mange år. Det ble helt tomt i går og det tar jeg ikke sjansen på en gang til. Mitt sinn er jo satt under press på flere måter. Eli har vært syk lenge, jeg har hatt henne hjemme 2 år mens hun hadde en diagnose som plasserte henne i nærheten av alvorlig grad alzheimer, jeg skriver om det og har på den måten blitt veldig offentlige. Summerer jeg så tror jeg kanskje det er opp mot dette som min grense for hva jeg tåler er.
Jeg gikk rett i fella denne gangen også for som Malin sa så ser Eli helt frisk ut. Til og med jeg som vet at hun ikke er det går i den fella.
Tenker på noe jeg hørte på radio i dag så da kan jeg spørre deg hvilken farge har speilet ? Vet du det ?
Kanskje er det noe vi burde tenke litt på når vi ikke kan se sykdommen som vi jo ikke kan på mange. Demens er en slik sykdom.