Det er veldig tungt å være blogger nå om dagen. Det er vel bare det at er jeg egentlig en blogger da ? Velger vel ikke å sette meg i den kategorien. Jeg skriver dagbok på nett om hva jeg føler i hverdagen før og etter Gullhjertet mitt havnet på sykehjem. Det gjør som oftest ikke bloggere. Ser du på de som lever av dette eller henter inntekt ut av det så lager de ofte en virkelighet. Det gjør ikke jeg og jeg tror vel de som er berørt av det samme kan bekrefte at slik er det. Noen ganger har jeg ingenting å skrive om for det blir jo mye samme ting nå som hun ikke lengre bor hjemme. Det samme gjentar hver dag som jeg besøker henne. Jeg drar nedover til Helsetunet og er glad fordi jeg skal treffe henne igjen. Det gjelder forresten for alle som jeg treffer der, jeg gleder meg til å treffe dem. Når jeg drar hjem igjen er tungsinnet der og legger seg som en klam hånd over meg. Ikke i dag heller klarte jeg fylle vår felles tid med noe som kunne glede Gullhjerte mitt. Slik er det hver dag jeg drar dit. Dette kan jeg jo ikke skrive om hver eneste dag. Egentlig så skriver jeg fordi jeg ikke vil at hun skal bli glemt. Det er så lett å glemme de som vi ikke ser eller ikke vil se. Eli lever, men har på en måte mistet familien sin til denne forbannelsen som heter alzheimer. Hun er ektefelle ,hun er mamma, hun er mormor og hun er menneske. Det er det hun er og samtidig er det alt hun har mistet unntatt sitt menneskeverd. Det er jo ikke sikkert hun alltid vil huske et andre.
Jeg besøkte henne ikke på tirsdag for da var jeg mer enn nok trøtt inne i hodet etter en mandag som ble en av de verre. Noen ganger må jeg la ting bli glemt selv om de jo ikke blir det. Så var det onsdag og da måtte jeg besøke henne for jeg savner henne veldig selv om ikke alt er like moro. Ofte bruker jeg slippe Vamp inn først for å høre hvordan hun reagerer, men i går hørte jeg henne ikke. Vamp er en gledesspreder på avdelingen tror jeg for det blir veldig liv i leiren da han entrer stua. Gledelig å se at alle lyser opp og så gjerne vil klappe. Jeg hørt jo ikke Eli og hun merket ikke at jeg sto ved siden av henne heller med en gang. Da hun gjorde det så var det ingen glede i øynene som det bruker å være, hun var helt uttrykksløs. Hun så langt fra bra ut og veldig sløv så jeg trodde jo hun hadde fått et eller annet for å få litt ro. Det hadde hun ikke. Ingen vandring, ingen spørsmål om hjem og heller ingen stygge ord til meg. Selv om jeg var veldig engstelig så var det faktisk veldig godt å kunne få sitte holde hånda hennes og ta håret vekk fra pannen hennes. Det er også en måte vise kjærlighet på. Vi bruker gå når det blir mat ellers så gir de Vamp mat alle sammen snille som de er. Det å si at jeg går er ofte et problem for som oftest så vokter hun på meg så veldig og blir ugrei. I går kunne jeg faktisk følge henne til bordet å si at jeg dro uten protester. Det var godt, men det kostet litt nattesøvn dette at hun var så passiv.
Det ble torsdag idag også og øynene ville ikke opp på morgenen, men det gikk da over det også. Klokka gikk litt sakte for jeg måtte bare ringe ned for å høre om hun var slik idag også. Det var hun ikke for beina var i bevegelse igjen. Trolig var det en liten bivirkning av influensavaksinen de har fått. Litt fikk jeg også diskutert om dette vi prøvde søndag til mandag. Det er dyktig personale på Helsetunet og det å prate med dem er lett. Utrolig godt å få disse impulsene som igjen tenner et håp om å få ting bedre. Vi har jo samme mål. Jeg var veldig spent i dag på hvordan hun var og sendte så klart Vamp først inn, da hørte jeg Eli. Jeg ble glad selv om jeg jo da visste at i dag skulle jeg få kjørt meg igjen. Det fikk jeg. Med kortstokken i lommen og litt håp til den prøvde jeg å avlede da farten ble litt stor. Veldig interessert i å lære seg legge kabal, men da hjemme. Så var vi igang igjen. Slik var det, men greit å se at det ikke var sykdommen som hadde gjort henne så sløv. Det ble å lure seg ut ved kveldsmat og det gikk greit.
Bildet under laget jeg ved å ta et oppå det andre og er et slags symbol på hvordan jeg tenker. Lampa har ei begrenset levetid, det har også Gullhjerte mitt akkurat som meg. Den store forskjellen er vel at den nok vil gjøre hennes tid betraktelig kortere etter det jeg vet. Mitt minne om lampa og Eli vil jo alltid være der for begge ga lys i min tilværelse. Selv med den tanken i hodet går det å være glad. Gleden over at sykdommen ikke hadde tatt mer av henne