I dag trengte jeg ikke lete etter positive ting ettersom jeg jo har fridag på onsdag. Dagen startet som vanlig før hanen i Mobråtan i det hele tatt hadde satt begge beina i bakken. Det er jo i og for seg greit da å stå opp tidlig på denne tida for så får man jo med seg dagen. Fint å sitte ute under gangtaket med kaffekoppen når sola titter fram over Slaberget. Herlig med disse fine morgenstundene selv om det ikke akkurat blir i fred og ro. Som vanlig traver Gullhjertet mitt rundt i huset og bruker energi på å gjemme alt som tilhører gubben hennes. I dag var den gamle mobilen søkk borte. Det er jo ikke så viktig heller for den døde jo, men jeg vil gjerne ha tak i minnekortet med full av bilder på. Trolig dukker den opp igjen et helt utenkelig sted. Dette at hun gjemmer ting slik liker jeg ikke slik veldig for hun gjemmer det jo for noen. Det er jo bare henne, meg og Vamp her så det skulle vel være unødvendig. Slik fungerer jo ikke hennes hjerne for hun har jo tre her. Det er gubben som aldri er her og så er det meg som sjøl med samme navn, fødselsnummer og samme tatoveringer enda ikke er den samme. Som om ikke det skulle være nok så er det en inne her som ingen ser, men som ber Gullhjertet mitt ta av gummistøvla og andre ubehagelige ting. I dag tidlig lå han i senga også. Jeg så da ingen da jeg gikk opp for å sjekke.
Mens hun var på dagsenteret så har Vamp og jeg kost oss på hjemmebane og hadde noen fine timer uten henne. Jeg vet jeg ikke burde ha det fint når hun er borte, men noen ganger må jeg bare være så egoist. Det å føle at jeg har det bra når hun er borte føles ikke særlig godt etterpå. Jeg burde jo først sørge for at hun har det bra før jeg tenkte på meg selv. Det er ikke slik som de sier på fly, sett først på deg maska sjøl. Jeg har aldri klart å tenke slik.
Hver gang jeg leverer henne fra meg blir det klump i halsen og det føles ikke rett. Samme blir jo når jeg henter for da ser jeg rett inn i 3. der hun kanskje en da står å ser etter gubben sin som aldri kommer. Det rommet kaller hun heime og han som var på besøk kjente hun ikke. Noen ganger tenker jeg at håper hun sovner stille inn ei natt før det skjer.
Eli’s mor ble 82, skal alzheimer ødelegge hennes hjerne i 20 år til ? Skal livet virkelig være så vondt og hvor er så han som det sies rår over alt og alle ? Jeg hadde ingen tro før og den vil nok aldri heller komme når jeg ser belønningen for å være et godt menneske. Eli har alltid vært et godt menneske og jeg skulle gjerne ha byttet med henne så hadde det ihvertfall vært i nærheten av rettferdig.
Hva er det for en kraft som driver oss bort fra det makelige og velkjente, og får oss til å ta opp utfordringer, selv om vi vet at verdens herlighet er forgjengelig? Jeg tror denne impulsen kalles søken etter meningen med livet.
Paulo Coelho