I dag var jo fridagen vår og den brukte jo Vamp og jeg ute i skogen. Det var litt kald vind, men ikke noe av betydning for to som elsker å være ute i naturen. Bålet varmet og pølsene våre surret i steikepanna, på primusen sto kaffekjelen og putret å så mye bedre enn dette går det ikke å få det. Vamp storkoste seg i bålvarmen og luktene som kom med vinden fra nord vibrerte i neseborene på ham.
To gode venner på tur.
Selv om vi hadde det bra gikk jo tankene til henne nede på dagsenteret og hvor ubeskrivelig vondt det er å reise fra henne der selv om hun har det helt fint. Det føles litt som om det er siste gangen hver gang for den dagen kommer jo til slutt.
I dag våknet hun kl. 03.00 og vi var oppe kl. 03.30. Det gikk i og for seg greit for vi var i seg kl. 21. Det er bare å legge seg når hun vil ellers blir det for lite søvn på meg. Hun sovner gjerne før kl.20 så da er det jo ikke så rart at hun våkner tidlig. I kveld har hun magesmerter og har ikke sovnet enda, men ville opp og legge seg kl.18. Det går jo ikke for da er hun oppe og går kl.02.00. Dersom vi ikke snart oppnår ønsket effekt av den nye medisinen vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som jeg er i ferd med å miste grepet. Dette kommer aldri til å gå i vinter. Nå er vi oppe på dobbel dose av den nye uten noen som helst effekt bortsett fra at hun sover veldig tungt, men ikke lengre. Litt vanskelig å forstå at en medisin som gjør at hun sover tungt skal fjerne tvangstanker i våken tilstand. Jeg merker ingen forskjell enda i hvert fall og tviler sterkt på om det hjelper i det hele tatt. Med det jeg ser nå er det ikke så lett å tenke at hun fremdeles skal kunne bo hjemme og jeg klarer ikke se at kortidsopphold løser noe problem. Problemene blir de samme når hun i så fall kommer hjem igjen. Det er jo også slik at hver eneste dag sier hun “ jeg skal bo hjemme “ helt ute grunn. Det er som om hun leser tankene mine. I så fall håper jeg at hun også leser at jeg ikke kan fatte hvordan jeg skal kunne fortsette uten henne.
En snartur innom mine foreldre fikk vi også til selv om den ble kort. Far hadde fått seg ny router og den måtte legges inn. Litt skjelven, litt dårlig hørsel, litt dårligere syn, men internett må han ha. Med høreapparatet i skuffen og nettbrettet i fanget får han fred for mor der hun sitter med strikketøyet. De er 91 og står i sterk kontrast til Eli som er 30 år yngre. Det er vanskelig å tenke på dette.
Hver gang jeg er innom dem blir jeg veldig lei meg på Eli’s vegne.
Jeg mistet henne for ett år siden egentlig og det eneste jeg håper på er at jeg fortsatt klarer ha henne i hjemmet sitt.
