I fortiden kan vi ikke leve.

Da var alle ferdig for kvelden hos oss og jeg har fått gitt Gullhjertet mitt sovehjelpen sin. Jeg glemte det i går for etter klokke er flyttet fram så kommer kvelden så ille brått på. Da ble det for sent og hun hadde veldig “ hangover “ i dag tidlig. Det gikk lenge før vi kom i gang. Det er fremdeles løping på toalettet, men ikke i nærheten av så mye som før vi startet opp med Risperdal igjen. Forbruket av papir har også blitt betydelig mindre. Slik var det også før vi gjorde et opphold. Så håper jeg at vi på nytt får litt ro nå også med mer søvn. Hun er mye mer våken om kvelden og sovner ikke så lett i gostolen sin. Det er jo også et tegn på at det går rett vei.

Nå er det jo nokså mange svinger på den veien så det er ikke sikkert det går så lenge før vi kjører i grøfta igjen, men så får vi vel starte på nytt som alltid.

Det går bedre litt nå, men hun har blitt sykere for mor blir tante og far blir bestefar. Jeg er meg og jeg er en annen meg. Når det skjer snakker hun hele tiden om han. Det å sitte ved kjøkkenbordet å høre henne si “ jeg får vel ringe gubben “ er fremdeles noe som får blodet til å fryse i årene. Hun ringer til meg på andre siden av bordet. Det er neppe noe som kan forstås uten å ha opplevd det samme. Når det en sjelden gang kommer “ jeg er så glad i deg “ så preller det av på meg for hvem sier hun det til. Jeg lever litt i virkeligheten og allikevel mest i noe som ikke ligner noe jeg kan kjenne igjen. Det er dette som er så vondt å oppleve.

Ofte tenker jeg på hvor vondt kan det være for henne ? Innerst inne så håper og tror jeg ikke hun reflekterer over dette for hun er jo så fornøyd både med kjæreste og vennen meg.

Det blir en merkelig kjærlighet for til hvem skal man vise den ? Jeg velger å være venn for gode venner har vi alltid vært. Det andre hører fortiden til og i fortiden kan vi ikke leve. Egentlig spiller det ingen rolle for jeg tar vare på den som alltid har vært min det er det viktigste. Nå kom Ole Lukkøye på besøk i stolen ved siden av.

Ha en fin kveld.