Så var det dette diktet da som jeg var på leting etter. Hodet er fullt av mye rart og så dukker det plutselig opp noe. Det er mye tanker som dukker opp når jeg sitter der ved siden av Gullhjerte mitt og må konstant lyve å si ikke i dag Eli. Alltid ikke i dag Eli.
Jeg føler meg jo veldig langt fra bra da. Nå håper jeg bare på at helga kan gi oss noen rolige timer hjemme som et plaster på såret for henne. Kanskje kan vi få til ei hel helg også en gang. Jeg er vel litt redd resultatet, men så mye verre kan det jo ikke bli. Hun har det jo verst når jeg kommer på besøk.
Det er jo et paradoks at jeg som har vært best for henne gjennom hele sykdommen nå føler at jeg er det helt motsatte.
Da lar jeg Rolf Jacobsen få låne plassen. Tror flere vil føle noe med dette diktet.
TIL DEG
Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banker på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke denne gang.
Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
– er det kommet en rynke til?
– Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre
og med fugler i. De synger enda.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
– Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.
En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut å reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.
Rolf Jacobsen