Jeg er også et menneske.

Det ble ikke noe innlegg i går for det går utrolig tungt nå om dagen og jeg ville være i fred litt. Så jo at i går fikk jeg faktisk det første beviset på at siden min blir lagt merke til. En gammel kjenning dukket opp i kommentarfeltet for å skaffe seg litt oppmerksomhet. Det er bra. Mitt kommentarfelt er åpent fordi der kan folk si det de vil også det som kom der. Det var ikke uventet. For å illustrere hvor egoistisk og selvopptatt jeg er så kan jeg fortelle litt om uka. Jeg kan begynne på lørdag kveld for da var jeg hos Linda og Tore og spiste reker til det ble godt og vel søndag. Natt til mandag tok søster Inger Lise og jeg et vinglass sammen og det ble faktisk morgen det også da telefonene våre ble strømløse. Neste på programmet var å hjelpe en god venn med en treig pc. Så ble det en tur til Knut på KK Skog og Hage. Mor og jeg brukte en halv dag sammen på onsdag. Det ble to slike formiddager denne uka. En tur til ble det også til samme Knut. I kveld skal jeg være barnevakt på de to yngste barnebarna våre, gutta til Pia og Kjell Ivar. Så i morgen setter jeg kurs for Kolbu og besøker Isabelle og Trond. Der har vi eneste jente barnebarnet Emma og også vårt bilgale exemplar CO. Jeg kunne vel kanskje gjort mer for min familie enn jeg gjør, men jeg ønsker at vår lille familie skal fortsette sine liv på beste måte. Av den grunn så prøver jeg å involvere dem minst mulig. Tror nok at det er akkurat det jentene mine forventer av pappa. Jeg tenker at hvor god pappa skal man være og enda være dårlig pappa eller hvor dårlig pappa skal man være og enda være god.

Det finnes mange andre som har det slik derfor er bloggen der.

Jeg ser at siden min nå er på vei mot 100000 visninger uten at jeg har fått høre at jeg det jeg så i går kveld så det tar jeg ikke tungt. Det jeg skriver er det jeg føler og så får andre tolke det som de vil. Jeg skriver rett i ruta så derfor blir det slik. Akkurat nå sitter jeg på krakken ved brua for Vamp og jeg går morgentur.

Det at jeg setter Eli først er fordi hun jo er kona mi og hennes ve og vel vil alltid gå foran så lenge hun lever. Selvfølgelig synes jeg synd på meg selv og Eli.

Jeg er også et menneske.

9 Kommentar postet

  1. Uansett hva vi gjør om det er bra eller ikke er det noen som vil ikke være enig eller kritisere oss. Bare lev livet ditt som passer for din kropp og sjel. De andre er ikke perfekte heller. Vær deg selv. Mer enn bra nok!

  2. En natt hadde en mann en drøm.
    Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren!
    Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
    For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden;
    det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

    Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden.
    Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
    Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
    Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
    Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg,
    så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.

    Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor.
    Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
    Da svarte Herren:
    Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
    De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst –
    og du bare kan se ett spor i sanden,
    det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.”

    Forfatteren av dette flotte diktet er Mary Stevenson som skrev det i 1936.Hvem som har oversatt og omarbeidet det til norsk er ukjent. Jeg er ikke kristen men dette diktet gav trøst i mine tunge stunder.

    Ønsker deg en fin helg sammen med familie og barnebarn.

  3. Helt enig med Heidi! Den ene kommentaren syns jeg ikke noe om!! Når det er sagt så skjønner jeg hva du mener med å trekke deg litt tilbake, noe jeg også gjør til jeg får samlet meg litt! Da er det så godt å ha min firbente venn å gå turer sammen med. Du trenger å få lov til å tenke på hvordan framtida blir og å sørge over ting som ikke ble som du hadde håpet! Det tror jeg de fleste gjør uten at de kanskje vil vise noe utad! Du er ærlig om hvordan du har det og det skal respekteres!!

  4. Kjære Atle, vi som kjenner deg vet at du er til for den øvrige familien din også ❤️ Jeg leste innlegget på bloggen din i går hvor du blir «påminnet» om at du ikke er den eneste som har mistet en kjær til Altzheimer’n – det vet jo du godt, og det vet vi som har vært der, men man har virkelig lov til å sørge likevel. Det hjelper ikke deg å vite at flere har gått vegen før deg, akkurat NÅ er det du som går den. Du er god, du setter Eli høyere enn deg selv og du ønsker å klare holde ut så lenge råd er. Du vet at en dag er det stopp, du vet ikke når, men du vet den kommer. Du lar jentene ha sine liv, de vet du er mammas trygghet og de vet de kan komme når de selv ønsker det.
    Jeg vet du er ett menneske, ett godt menneske for Eli, for jentene, svigersønner og barnebarn, mor og søster. Ta vare på stønna ❤️ Den er så svinnende kort den tid vi mennesker er sammen ❤️

    • Tusen takk Heidi 💓 noen helgen er jeg ikke, men jeg gjør så godt jeg kan og som du sier så vet jeg at den tiden kommer en dag. Da har jeg gjort det jeg lovet Eli og det er det viktigste. Så får alt anne komme etterpå.

      • Ja Atle, det får du ta igjen da – etterpå. Nå er nå, og så lenge du klarer det vet jeg du vil gjøre ditt for at Eli får bli hjemme, du holder ditt ord ❤️ Jeg vet også at du når den tid kommer vil være takknemlig for tiden som var da dere var friske begge to, og for den tiden du klarte «holde ut» med sykdommen i hus. Kjenn på kroppen og be om hjelp når det trengs. Du kan ikke gjøre mer enn hva den sier er greit, men det vet du også. God helg, neste helg er dere to sammen igjen. Klem.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist