Det å få denne dagen til å bli en dag med innhold det måtte være som å gå på line over Niagarafallene. Jeg hadde drukna uansett for på lina hadde jeg aldri klart å holde meg mange meter på lina. Tankekverna har jobbet konstant og tungsinnet har blitt levert med semitrailer. Det siste jeg har lyst til å gjøre nå er nettopp det jeg gjør SKRIVE.
Jeg savner Eli. 💓
Det vonde er vel at jeg har begynt å innse at det tar slutt dette som er vårt felles liv. For meg er det da nokså naturlig å tenke, bare en av oss kunne dø, bli ferdig med det. Enten fortsette inn i det tomme intet, dø ,eller i det minste ikke ha det slik som nå. For min del er det greit, jeg har ingen framtid uansett. Jeg ønsker i hvert fall ikke å befinne meg i den framtiden. Jo mer jeg ser av den såkalte framtiden jo mindre har jeg lyst til å være i den. Det er som å se en forbanna drittfilm, forskjellen er at jeg kan ikke skru den av, den ruller og går uansett.
Jeg vet det og jeg har alltid visst det at jeg taper til slutt. Hvorfor måtte akkurat Eli få denne drittsjukdommen ? Så er det sikkert noe som vil si det er en mening med alt. Så værsågod overta vår felles skjebne dersom du føler en mening. Man, gråter, kjemper videre, gråter………..
Alt til ingen nytt.