skrive på himmelen
Å, kunne æ skrive på himmelen Så skreiv æ ditt navn...........

Jeg gjorde det så gjerne dersom jeg bare kunne.

Jeg gjorde det så gjerne dersom jeg bare kunne. Lars Bremnes sin sang får meg alltid til å gråte en skvett hver gang jeg hører den. Allikevel er det alltid den jeg hører på når Vamp og jeg går oss en tur. Den har på både en god og vond måte blitt et symbol på hva man er villig til å ofre for det som engang var.

Ofte når jeg har vært nede på sykehjemmet og vi har vært noen menn som alle har holdt fast i den hånda vi er så glad i. Det blir ikke sagt noe, men jeg tror alle har samme tanker i hodet. Forskjellen er bare den at jeg skriver tankene her. Det blir som oftest en vond reprise i tanker. Det gjør jo litt at enkelte ganger kniper man igjen og vil isolere seg. 

Vi har noen timer sammen Eli og jeg. Når jeg da har gått inn i dette frivillige isolatet så blir jeg stille også sammen med henne. Da spør hun « du er så stille er du ikke glad i meg mer « Så blir jo svaret « jo, det er derfor jeg er stille « Da sier hun alltid « du trenger ikke være stille for det « Jeg vet ikke om den betyr det samme stillheten for henne som for meg. Jeg drar hjem å skriver. Jeg skal ikke gå i den fella å føle skam.

Hun klarer ikke sette på klær i riktig rekkefølge lengre Eli, men hun kan si ting som beskriver hva hun føler. Som i går da vi hadde besøk etter at hun kom heim. « Jeg ønsker de drar, jeg vil du skal prat med meg «

Jeg forstår jo hva hun mener, hun vil ha oppmerksomheten. Den siste rest av at vi hører sammen. Visst er det leit at hun tenker slik når det jo er våre barn, våre barnebarn. Livsnerven er klippet av i den retningen. Heime er der jeg er ikke de for henne. Hun er nok mer mottakelig hjemme hos seg, Helsetunet. Da forteller hun gjerne at det er hennes. 

Vanskelig å forstå, men for henne er ikke heime et sted. Heime er en person, meg.

Det har jeg forstått lenge og derfor nekter jeg å gi slipp. Det er siste rest av tilhørighet hun har. Det var så mye man skulle gjort, men så lite å få til. Jeg vil ikke tenke etterpå alt jeg ikke gjorde.

For å si det litt dramatisk.

Jeg dør heller for noe enn av noe.

Å kunne æ skrive på himmel

så skreiv æ dit navn…….

Lars Bremnes

11 Kommentar postet

  1. Jeg gråter mange tårer når jeg leser det du skriver. Mye er så likt det jeg selv føler og tenker. Og ja – Bremnes sin sang er så vakker og vemodig❤ Klem

    • På en måte er det godt å høre at det ikke bare er meg som sliter tungt i en vond hverdag, men samtidig så unner jeg ingen dette heller. Det blir noe du bærer på resten av livet.

  2. Dere to må ha hatt et flott og kjærlig liv sammen. Da er det jo ekstra sårt at årene foran dere har blitt slik. Synes mange som går inn i pensjonisttilværelsen rammes av et eller annet trist og vondt. Var nylig i begravelse til en kjær og god kollega, som akkurat hadde blitt pensjonist, hun døde av hjerteinfarkt uten forvarsel. Livet kan være ganske så urettferdig ja..

    • Det har vel vært som for par flest, men vi har jo vært sammen siden tidlig i tenårene å kjenner vel ikke til noe annet liv enn det vi hadde. Det var bare oss to ingen vennekrets kun oss to.

  3. Fint å se at du fortsetter å skrive jeg så dere i butikken torsdag og så også at Eli tok hånda di. Det var litt rørend da jeg kjenner historien. Du er og blir noe for deg selv Atle og jeg tror vi trenger slike uredde som deg. Jeg kaller deg hverdagshelt fordi du viser meg og andre verdier i livet vi aldri tenker på. Jeg tro på det du sier til slutt heller dø for noe enn av noe. Det er nok di færrreste som har mot til det i tanken engang.

    • Sterkt å lese tankene dine om det dere opplever. Godt hun føler slik for deg, du er hennes næreste og kjæreste, og da er det du som betyr trygghet for henne. ❤

      • Jeg håper at jeg kan gi Eli en slags trygghet lenge for det er jo derfor jeg ikke gir opp. Ingen vet hvordan denne sykdommen utvikler seg så man må gjøre det idag. Imorgen er det ikke sikkert hun kjenner meg. Jeg har opplevd det også

    • Hvor lenge til vet jeg egentlig ikke. Det er lenge siden hun var med inn i en butikk for hun fikk nesten panikk. Det gikk fint både torsdag og lørdag så det må vi få til mere. Takk for mange rosende ord, men jeg er vel nokså vanlig tror jeg. Når det skjer slike dramatiske ting i livet så forsvarer vi oss enten med å rømme fra det eller å nekte godta det. Jeg gjør det siste . Jeg nekter å gi opp for det betyr at jeg må gi fra meg det meste av livet mitt. Valg man tar blir jo et resultat av det man møter i livet og som jeg sa så rømmer noen. Det kan ikke jeg gjøre.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist