et liv
Toppklokken har en helt utrolig farge når jeg fjerner alt det andre.

Et liv med ryggen mot veggen er vel noe mange lever.

Et liv med ryggen mot veggen er vel noe mange lever. Det handler liksom ikke om baksmell på skatten akkurat. Pengene er tjent og du har betalt for lite til fellesskapet. Så enkelt er det. Sykdom du aldri blir frisk av er et slik liv med ryggen mot veggen. Jeg tenker ikke først og fremst på migrene o.l som sikkert er plagsomt nok for den det rammer. 

Jeg tenker på slike sykdommer som dreper deg. Sykdommer du dør av. Demens er en slik sykdom. Du dør av den. Det finnes ingen pille å ta som hverken bremser eller kurerer deg.

Vi har prøvd alt. Angstdrepere, bremsemedisiner osv. Felles er at de hjelper mest på noen få bivirkninger av sykdommen.

Eli dør, hun dør sakte. Litt etter litt forsvinner ting hun klarte å gjøre før. Før er ikke 3 år tilbake i tid. Før er forrige måned. T-skjorta hun sov med ser hun ikke så det blir en ny utenpå. Samme med trusa og sokkene. Hun må ha hjelp med påkledning. Slik er det når hun er hjemme og får seg et bad. 

Jeg legger nye klær i den rekkefølgen hun skal ta dem på. Når hun kler på seg så sier hun « da tar jeg på den « så bekrefter jeg det. Slik er det at hun får på seg det hun skal og ikke dobbelt opp. Alle jakker må være borte. Kun en kan henge i gangen. Det er den jeg vil ha henne til å ta på. Sakte, men sikkert blir alle fleecejakker borte. 

Du blir lurt av Eli til å tro at hun ikke er så ille rammet. Sykdommen lurer deg. Eli går hele tiden. Runde på runde. Det tar ikke slutt. 

For 3 år siden var vi på ferie akkurat nå. Det var på Mallorca. Husker jeg syntes det var rart at hun ikke kjente seg igjen. Så fort kan det gå. Hva kan jeg forvente om tre nye år.

Jeg vet hva jeg håper på. Da har vi vunnet over sykdommen på et vis. Et verdig liv er det vi alle ønsker. Hvor den grensen er for det aner jeg ikke, men har en følelse av at jeg forstår det da tiden er inne.

978